It's almost Christmas! // Nettvett // Lucky

Juhu! 

Datoen er i dag 15.desember og det er nå under to uker til jul - jippi! Nå er alle julegavene kjøpt inn/laget og klare til å gis bort. Jeg har i år gått for en delvis hjemmelaget gave til samboeren, noe som jeg synes er veldig koselig. Med delvis mener jeg at han får èn hjemmelaget gave og to innkjøpte gaver. Så jeg håper han blir fornøyd og ikke minst overrasket. I år har vi samtidig skrevet julekort til familie, siden vi synes det er så koselig å sende det. De siste dagene har gått i å gjøre huset klar til jul og besøk i jula, siden papsen kommer en liten tur i romjula før vi alle sammen drar til broren min og familien hans. Det blir veldig koselig og vi gleder oss! 

Nå som jeg først er inne på temaet "Jul", vil jeg gjerne skrive noen ord om en nyhetssak som det har blitt skrevet masse om siden i går. Det er selvfølgelig om den saken om skolen i Stavanger som tydeligvis nekter barna å bruke ordene "nisse" og "jul", og som sensurerer våre tradisjonelle julesanger. Min første reaksjon til dette var at jeg trodde det hele var tull, og nå viser det seg at det var en misforståelse, om man skal tro rektor ved skolen. Jeg har også med ren nysgjerrighet sett på kommentarer under disse innleggene på Facebook og blir ordentlig satt ut og rett og slett frustrert over hvor mye dritt og tull som blir skrevet der. Muslimhets, feiltolkninger og hat blir blant annet uttrykket her. Det blir blant annet skrevet om humanetikere, som tydeligvis får mye av skylda her. De skal visstnok jobbe aktivt mot å fjerne jula og dens tradisjoner. Dette er jo ikke sant. Som humanetiker vil ikke jeg fjerne jula og dens tradisjoner, og jeg ser heller ikke ned på de som tror på religion, enten det er muslimer, kristne, buddhister osv. Jeg, som humanetiker, tror på mennesket og menneskets verdier. Og nei, jeg tror ikke på noen Gud. Men jeg tror derimot på tradisjoner og kulturer, og at man skal behandle hverandre med respekt, verdighet og forståelse uansett religion, kjønn, legning og rase. Og jeg vil feire jul, med alt som hører til den. Så dèt at "alle" humanetikere er imot jula og vil avskaffe den som høytid og andre norske høytider er bare bulls**. Unnskyld uttrykket, men jeg blir veldig frustrert når man drar alle under samme kam. Og det gjelder alt fra innvandrere til religion til legning. Altså, når skal vi lære at man ikke skal dra alle under samme kam?! Når jeg leser kommentarinnlegg på Facebook, så ser jeg at veldig mange er flinke til nettopp det. De er også stort sett flinke til å tolke ting til det er helt på jordet, slik at det ikke lenger har rot i virkeligheten. Hva med å ikke se ting så svart og hvitt? Hva med å faktisk skjønne at ting har flere sider? Eller hva med å faktisk tenke seg om før man kommenterer og skriver masse sprøyt før man har tenkt seg om? Det er så mange voksne som sier at "dagens ungdom ikke bruker nettvett og kommenterer i hytt og pine". Vet du hva jeg ser? Jeg ser det stikk motsatte. Det er VOKSNE mennesker som skriver dette. Det er VOKSNE mennesker som diskriminerer, mobber, feiltolker og oppfører seg som noen skikkelige drittsekker. Så ikke kom her og snakk om at det er bare ungdommen som ikke eier nettvett, dere er ikke borte dere, heller. Tvert imot. Dere er faktisk til tider mye verre! Ja, det er veldig lett å sitte bak en skjerm og et tastatur å skrive en masse dritt. Men si meg: Hadde du turt å si det samme ansikt til ansikt til noen? Jeg tviler sterkt på det. Og om du ikke tør å si det ut høyt, så ikke gjem deg bak en skjerm og et tastatur. Som dere sier til oss "ungdommen": Bruk hodet! 

Uansett, over til noe annet. Det er ikke noe nytt fra sykdomsfronten, det går som det vanligvis gjør. Jeg har heldigvis ikke vært noe dårlig de siste to ukene, men har derimot hatt veldig lite energi og sovet mye. Jeg har fra en tid til annen kjent noe smerter i nyrene, men det er ikke noe farlig. De er jo ødelagte og betente, så det er ikke uvanlig at man kjenner det noen ganger. Dialysen går også som vanlig. Jeg har i det siste også kjent at jeg har smerter i fingerleddene og egentlig i leddene generelt, noe som visstnok er vanlig på grunn av at nyrene styrer blant annet utskylling av D-vitamin, noe som det ikke blir produsert mye av når nyrene ikke funker og dermed får man vondt i ledd. Jeg tar nå noe som heter Aktiv D-vitamin som jeg skal ta annenhver dag, noe som har hjulpet noe på trøttheten, men ellers kjenner jeg ikke noe særlig forandring ennå. Samtidig tar jeg Aranesp, som er en sprøyte som skal øke de røde blodcellene i kroppen. Denne sprøyta tar jeg uheldigvis hver uke. Med uheldigvis mener jeg at jeg synes den er vond, og det er jo ingen nyhet at jeg ikke er så glad i sprøyter. Denne sprøyten blir da tatt i magen, noe som er ekstra vondt og ubehagelig. Men svigermoren min er kjempeflink til å ta den, så det er ikke så ille! Så lenge jeg slipper å ta den selv, så er jeg fornøyd. 

Når det gjelder studeringen, så går det greit. Jeg har den siste tiden ikke hatt så mye overskudd og motivasjon til å studere noe særlig, men jeg har gjort det innimellom, slik at jeg ikke faller helt ut. Gårsdagen fikk jeg heldigvis gjort masse (eller var det forigårs?). Så nå er jeg ferdig med den siste innleveringen før jul - og da skal jeg ikke studere før etter nyttår. Tror jeg, da. Vi får se hvordan motivasjonen blir og om jeg får tid til å studere. Når det gjelder Lucky, så går det også fint. Han er nå blitt veldig husvarm og føler seg som hjemme. Det er selvfølgelig et par ting vi må jobbe en god del med, men ellers så går det bra. Vi har ikke helt bestemt oss for om vi vil beholde ham ennå, siden det er noe man må være helt sikker på og ikke minst at kjemien må være på plass. Heldigvis kan man utvide prøvetiden, slik at vi kan beholde ham en liten stund til før vi må bestemme oss. Men slik det er nå, så virker det lovende. Så vi får se hva fremtiden bringer. Det som er veldig hyggelig med ham, er at han blir skikkelig glad når du kommer hjem eller har vært ute med søpla, at han hopper og logrer fælt med halen. Selv om du har vært borte i to sekunder, så er han kjempeglad når du kommer tilbake. Og når vi skal gå tur eller gi han mat, så blir han så glad at han bokstavelig talt går rundt seg selv, haha. Han er jo utrolig skjønn! I skrivende stund, maser han om å komme seg ut, så da får vi nesten få på oss båndet og komme oss ut på tur. 

Blogges! 

Hils på Lucky // La oss snakke litt om organdonasjon

Tudelu! 

Da var det allerede en ny uke og datoen er 6.desember. Nå er det bare tre uker til jul, jippi! 

Så, hva har skjedd siden sist? Vel, det er egentlig ikke så mye nytt siden sist. Det går liksom i den samme gamle tralten dag ut og dag inn. Jeg jobber for tiden mye med nettstudier og leser en del. Samtidig som andre småting som husarbeid, går turer og ellers slapper av. Ikke noe særlig spennende som skjer for tiden. 

Èn nyhet er jo at vi har/skal adoptere en hund, noe som er kjempekoselig! Han heter Lucky og er 1 år og 4 måneder, og er en kjempesøt hund (rasen er tysk spitz). Det er jo selvfølgelig en forandring å plutselig få en hund, men vi har jo passet på Pepe (som er hunden til svigers) mange ganger og det har gått veldig fint og vi bestemte oss for at vi gjerne ville ha en hund selv. Det er noe vi har tenkt på en god stund og nå var tiden inne for det. Det innebærer jo også en god del ansvar å ta vare på en hund, men så lenge man er bevisst på det og man følger opp det man skal følge opp med hunden, så er det ingen problem. En annen ting er jo også at han er ganske skeptisk når det gjelder nye mennesker og hunder, så han bjeffer en del når han møter på det. Dette er en treningssak for han, siden han ikke er vant til å bli introdusert for nye mennesker og hunder fra før. Han er også så pass ung, så det er ikke for sent å trene ham opp til blant annet sosialisering. Ellers er det jo disiplin i hverdagen og mating som vi må jobbe mye med, men siden vi er to som samarbeider om dette, så vil det gå bra. Man må jo selvfølgelig ikke være to stykker for å ta vare på en hund, men det blir lettere når man er to, tenker jeg. Bortsett fra det, så er han en veldig snill hund med masse energi! 


Hils på Lucky! 

I dag har jeg vært på sykehuset igjen. Da sto det endelig vevsprøve på agendaen, som er en blodprøve som skal avgjøre hvilken donor-nyre jeg skal få etterhvert. Det var den første av to vevsprøver. Så nå gjenstår det bare èn vevsprøve til, og en eventuell operasjon før jeg kan transplanteres. Det har gått lang tid, og det vil ta noe lengre tid før jeg får beskjed. Men jeg er jo ett skritt nærmere et nytt liv. Selvfølgelig er det en ubeskrivelig ekkel og rar følelse å gå rundt å vente på en nyre fra en avdød donor. Og det er jo veldig trist, hadde det vært opp til meg så hadde jeg jo ikke villet havnet i denne situasjonen. Men nå er det faktisk slik at man har ikke kontroll over slike ting når det skjer. Kunne jeg unngått å få nyresvikt og alt det som medfører, så hadde jeg jo selvfølgelig unngått det lett! Jeg vil ikke gå rundt å vente på at en annen skal dø for at jeg skal få leve. Det er ikke en tanke som jeg vil venne meg til og aller minst like i det hele tatt. Men, så vil jeg gjerne snu om på situasjonen. Hadde jeg dødd, så ville jeg mer enn noe annet redde andres liv om jeg hadde fått mulighet til det. Og man redder ikke nødvendigvis bare ett liv, man redder gjerne flere liv samtidig. Da hadde ikke jeg dødd forgjeves. Og det er jo en fin ting i en veldig trist og ubeskrivelig situasjon. Det er derfor jeg synes at organdonasjon er en fin ting, for da dør man ikke forgjeves, på en måte. Men i en perfekt verden så hadde man ikke måttet gå å vente på slike ting, for da hadde det ikke vært nødvendig. Men vi lever ikke i en perfekt verden, så langt i fra.

Og så må man ikke få donasjon fra kun avdøde donorer. Det er også mulighet for å få donasjon fra levende donorer. Og jeg er så heldig at jeg har flere som er villige til å vurdere å gjøre nettopp dette for meg, noe jeg er ubeskrivelig takknemlig for. Altså, tenk en så uselvisk handling det er å gi fra seg et organ som man er født med til en annen person som trenger det for å kunne leve. Nå sier ikke jeg at de som velger å ikke gjøre det er egoistiske og slemme, for det mener jeg absolutt ikke. For det er en veldig stor og viktig avgjørelse, og det er en avgjørelse man må være helt sikker på før man bestemmer seg for å donere bort eller ikke. Man må rett og slett bare følge magefølelsen. Men om man først bestemmer seg for å gjøre nettopp det, så er sjansen veldig liten for at det skjer noe komplikasjoner i etterkant. Og man kan helt fint leve helt normalt med kun èn nyre, om man velger å gjøre det. Men jeg vil overhode ikke prøve å overtale noen til å være en donor for meg, for jeg vil ikke sette noen i en slik situasjon. Jeg er glad jeg får en nyre, uansett hvem jeg måtte få det fra. Jeg vil hverken bære nag, bli sint eller fornærmet på noen. For jeg vet at det er ingen lett avgjørelse. Jeg vil bare bli frisk igjen, enten det er på den eller den måten. Og ja, jeg er lei. Jeg er så møkka lei all behandling, alle prøver, alle kontroller, alle medisiner og ikke minst all ventinga. Jeg har vært og kommer til å være veldig langt nede på grunn av denne situasjonen, men in the end... It will be worth it! Som de sier; "What doesn't kill you only makes you stronger." 

Og jeg får ikke sagt det nok, men takket være min fantastiske samboer, svigerfamilie, familie og venner, så går det mye bedre! Det er så godt å ha noen som støtter en 100% på gode dager og vonde dager, og som lytter når det trengs. Samboeren min får all ære for å kjøre meg til og fra sykehus, blir med inn til legen, som henter utstyr, som hjelper til med å tømme tømmeposer, som trøster meg på de dårligste dagene, som tar vare på meg når jeg er syk og som lytter til meg og støtter meg. Du er best! Ord kan ikke beskrive hvor heldig og takknemlig jeg er som har deg i livet mitt <3 

Vel, det var det for denne gang. Nå skal jeg og Lucky ut på tur. 

Sjallabajs.