legevakt igjen

God veldig tidlig morgen. 

Ja, denne frøkna er våken ennå og det er fordi jeg har vært på legevakten en tur, igjen. Jeg har som nevnt slitt med mageproblemer i 2-3 uker nå, og gått på do så og si heeeele tiden. Det har vært av og på, men så har det kommet tilbake igjen. Dette har jo selvfølgelig vært utrolig frustrerende, spesielt når det blir verre på natta slik at jeg ikke får sove. Og søvn er noe jeg ikke kan få nok av! I går virket det som om det hadde gått over igjen, men i natt og i dag kom det tilbake. I natt så fikk jeg noen intense magesmerter, så jeg måtte se meg nødt til å komme meg en tur til legevakten for en sjekk. Vi dro til legevakten rundt kl 02.00, og det ble tatt prøver av meg som var helt fine. Så alt tyder på at jeg har et magevirus som ikke vil slippe taket, og jeg må regne med at det holder på hvertfall en uke til, i alle fall i følge legen på legevakta. Uansett, jeg skal få tatt noen prøver og få sendt inn det, så det blir analysert. Jeg vil jo ikke gå sånn en uke til, men det er visst ikke så mye man får gjort med det annet enn å vente. Det er jo utrolig kjipt å gå på do hele tiden, og hvertfall på natta når man skal sove. Jeg har ikke hatt èn god natts søvn på kjempelenge, og jeg er så trøtt og sliten. Jeg vil bare sove hele tiden, men jeg får det ikke til på grunn av magen. Usj asså.... Er det ikke det ene, så er det det andre. Det virker som om når èn ting går over, så begynner det noe annet. Kanskje jeg bare er veldig uheldig akkurat nå, men uansett så håper jeg at denne uflaksen slutter snart, for jeg vil jo gjerne prøve å gjøre det beste ut av livet mitt selv om jeg er i denne situasjonen som jeg er i. Men det er jo ikke lett når det stadig er et eller annet som skjer som setter en stopper for det. 

Uansett, nå er klokka snart 04.00 på morgenen, og jeg må bare prøve å få lagt meg til å sove. Jeg tviler på at jeg får sove noe særlig, men jeg må jo bare prøve. Ellers vil jeg bare bli helt utslitt i morgen, og dagene som kommer. Æsj nei, jeg får bare krysse fingrene for at dette idiotiske mageviruset gir seg snart, slik at jeg kan få gjøre de tingene jeg vil istedetfor å tilbringe hele dagen og natta på do. 

Håper du har sovet godt. 

- E. 

29.november

Tudelu. 

Okei, så i går var jeg på sykehuset til kontroll, igjen. Det gikk jo bra, jeg tok blodprøver som vanlig og blodtrykk som var litt for høyt igjen. Jeg fikk også noe jern intravenøst fordi nivåene mine var litt for dårlig, så da mente de at det var best med en liten "boost". Ellers så snakket jeg også med legen som sa det som jeg har mistenkt lenge, og det er at hvis ikke Richard er en match til meg, så kommer jeg nok til å måtte vente veldig lenge på listen. Og grunnen til det er fordi jeg har veldig mye antistoffer, og det gjør det mye vanskeligere å finne en nyre som vil passe. Så selv om de finner en nyre som passer min i forhold til vev og sånt, så hvis det er mye antistoffer der, så kan ikke jeg få den likevel fordi da vil kroppen min avvise den nyra så fort den blir satt i. Så med andre ord så må ALT matche helt perfekt for at jeg skal kunne få en bra nyre som vil bli i kroppen uten problemer. Men med en levende donor, så er sjansene større for at alt passer. Så, det skal jammen ikke være lett! Jeg håper jo at han er en match, selv om det er veldig skummelt og rart å tenke på. Men nå er jeg kommet til det punktet at jeg er så møkka lei og deprimert på grunn av alt det som sykdommen drar med seg. Nå har jeg vært syk i to år, og det har gradvis blitt verre. Så jeg håper på et mirakel snart. 

Uansett, vi skulle egentlig ta andre prøver i går i forhold til donorutredningen, men det ble utsatt til neste torsdag. Så da blir det prøver og sånt da. 

Men nå skal jeg fortsette med det jeg drev med, og så skal jeg slappe av resten av dagen. Jeg er ennå i ruskete form, så jeg kommer meg nok ikke ut av huset på en stund til. Bortsett fra legebesøk og sykehusbesøk. Yey...... 

- E. 

27.november

Tudelu. 

God mandag! Håper du har hatt en fin helg. 

Helgen her i huset har vært sånn passe bra. Jeg har jo hatt noe magetrøbbel igjen, så helgen kunne vært bedre for min del. Men nå virker det som om det har gitt seg igjen, så da håper jeg at det ikke kommer tilbake. Uansett, ellers så er formen helt grei. Jeg hadde noen smerter i nyrene i går kveld/natt, men det var på grunn av at jeg hadde spist litt for mye salt. Noen ganger så er det ikke så lett å balansere det man får i seg, og da får man ta konsekvensene av det. Nå derimot så er formen bedre, og jeg føler at jeg kan slappe mer av. Jeg har ikke noen spesielle planer i dag, annet enn å gjøre det vanlige. Og det vanlige er da å slappe av og rydde/ta husarbeid innimellom. Jeg har også såvidt begynt på en ny innlevering også, men jeg har ikke noen planer om å stresse med å bli ferdig med den ennå. 

I morgen så er det tid for sykehus-tur igjen. Da skal jeg på PD-kontroll og legetime, samtidig som samboeren min skal ta siste rest av prøver. Jeg vet ikke helt om vi får tatt vevs-prøven i morgen, men jeg håper det slik at vi blir ferdig med alt av prøver nå før jul. Det virker som om det er en ganske god sjanse for at R er en passende donor, så det blir spennende å se hva som skjer når alle prøvene er tatt. Om han er en match, så kan det se ut som at det blir en transplantasjon i løpet av et par måneder. Yikes! Det er både veldig skremmende og veldig godt å tenke på at jeg kanskje kan bli frisk om ikke så lenge. Jeg gru-gleder meg veldig til transplantasjon, either way, men jeg gleder meg vel egentlig mest. Nå har jeg snart vært syk i to år (!) og jeg begynner å bli veldig sliten av sykdommen og alt det som hører med. Jeg gleder meg til å trykke på "start"-knappen igjen, og fortsette med livet mitt. Eller, jeg begynner vel på mange måter på nytt igjen etter transplantasjonen. Jeg bare håper jeg ikke får noen komplikasjoner og plager som blir veldig begrensende i etterkant. Jeg har nå lest en del om tiden etter transplantasjonen, og det er jo noen komplikasjoner/bivirkninger som kan forekomme som f.eks hudkreft og tinitus. Selv om jeg er redd for den muligheten, så vil jeg aller helst prøve å ikke tenke på det nå. Jeg sliter veldig med humøret mitt og tanker for tiden, og merker at jeg er blitt mer negativ. Det er vel en naturlig del av prosessen, men jeg vil jo liksom ikke være negativ, heller. Men jeg blir liksom så overveldet av alle disse følelsene og tankene som kommer i forbindelse med sykdommen og sånt... Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal takle det noen ganger. Og nå som jeg har vært så mye dårlig, så har jeg heller nesten ikke vært ute av huset på et par uker, og da merker man jo det også på både kropp og sjel. Vel, det er vel bare en ganske ræva periode akkurat nå, så blir det sikkert bedre.. 

Uansett, nå skal jeg prøve å få tatt igjen litt søvn før jeg hiver meg på å gjøre husarbeid. 

- E. 

på'n igjen

Hei igjen. 

Jeg ville bare skrive noen ord om denne "Black Friday"... Fordi jeg synes denne dagen, eller egentlig denne uka, er så utrolig teit og unødvendig. For hele denne uken så har vi blitt proppet fulle med masse reklamer og tilbud, noe som jeg personlig synes er både fryktelig irriterende og unødvendig. Altså, hallo... Vi bor i Norge, et av verdens rikeste land, og så skal vi gå helt fullstendig bananas bare fordi det er masse tilbud og salg? Seriøst? Jeg skjønner at det er digg med tilbud i forhold til når man skal kjøpe julegaver og sånt, men altså.. Det går da vel an å beholde vett og fornuft, vel? Jeg føler at denne uken og denne dagen bare er et stort kjøpepress og forbrukerfest. Det virker som om det er om å gjøre å kjøpe mest mulig, og spare mest mulig. Men hvor mye saker og ting trenger man egentlig? Er det virkelig nødvendig å brenne bort masse tusen-lapper på ting man egentlig ikke har bruk for? Altså, jeg skal ikke lyve... Jeg har sett tilbud på masse som jeg gjerne kunne tenke meg, men jeg klikker ikke fullstendig og mister all vett og fornuft for det. Og jeg har også lært meg til å tenke over om jeg har bruk for det eller ikke, og som oftest så er det bare ting som man vil ha og som man ikke har bruk for som blir kjøpt. Selvfølgelig skal man unne seg ting man har lyst på innimellom, men ikke hele tiden. Og man skal iallefall ikke glemme alt av manèrer og folkeskikk bare fordi det er masse tilbud og salg. 

Hvis du er en av dem som elsker denne dagen, så for all del. Jeg skal ikke sitte her å bestemme hva andre mennesker skal gjøre med sine liv og sine penger. Men jeg håper at folk tenker litt over egen oppførsel i dette havet av salgs-tilbud. Og så er det viktig å tenke på at det er bare ting... Materielle ting. Og du blir ikke lykkeligere av å svi av 10 000 på masse ting. Uansett, jeg skal iallefall ikke bruke penger denne dagen. Fordi jeg har det jeg trenger: jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg og som jeg er glad i - og det er dèt som teller for min del. 

Håper du får en relativt rolig og fin fredag. 

- E. 

24.november

Tudeli-du. 

Endelig fredag! Uheldigvis Black Friday, men det får nå så være... Uansett, nå sitter jeg nok en gang og ser på "Grey's Anatomy" og planlegger hvordan jeg skal bruke dagen i dag. Jeg fikk gjort noe av det jeg skulle i går, men ikke alt. Så derfor skal jeg prøve å få gjort det jeg ikke fikk gjort i går i dag istedet. Jeg fikk også endelig gjort ferdig den innleveringen som jeg begynte på for flere måneder siden, og levert den. Jeg var ikke fornøyd, og ville egentlig gjøre mer, men jeg hadde verken konsentrasjonen eller energien til det. Så jeg leverte den, og håpte på det beste. I dag fikk jeg tilbakemeldingen, og den var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg fikk en 5'er, noe som jeg er mer enn fornøyd med! Så nå kan jeg puste lettet ut, og fokusere på å gjøre det beste jeg kan med de andre innleveringene, også. 

Uansett, nå skal jeg slappe av, spise litt, ta morgen-medisiner og se på "Grey's" et par timer, og deretter få gjort resten av det jeg hadde tenkt å gjøre i går. Om jeg får gjort det, det var en annen sak. Men jeg skal iallefall prøve. 

- E. 

23.november

Tudelu. 

Da var det torsdag, og helgen nærmer seg med stormskritt. I går hadde jeg store planer om å rydde og ordne, noe som selvsagt gikk i vasken. Jeg fikk begynt såvidt med å rydde, og gå ut med søpla og slikt. Deretter skulle jeg rydde i gamle klær og sånt, men det hadde jeg absolutt ingen energi til. Du vet den følelsen når du skal til å gjøre noe, og du kjenner bare at hele kroppen skriker ut "nei! dette vil jeg ikke" og du får absolutt ikke til å gjøre det du hadde tenkt å gjøre... Det er en kjip og frustrerende følelse når det er ting som du så gjerne skulle ha gjort. Energien strekker rett og slett ikke til.. Men uansett, i dag skal jeg prøve å få gjort noe av det jeg skulle gjøre i går. Ikke alt, men noe.. Så får vi se hvor mye jeg faktisk får gjort. Men bortsett fra det, nå er klokka 09.35, og jeg har vært våken snart en halvtime. Og jeg kjeder meg allerede. R har allerede dratt på jobb, og kommer ikke hjem før kl 6. Så det blir nok bare "Grey's Anatomy" frem til da... Det blir iallefall ikke en tur ut heller, for det regner og er kaldt ute, så det orker jeg ikke. 

Uansett, jeg håper du som leser får en fin dag og får gjort mest mulig ut av dagen. 

- E. 

22.november.

Tudelu. 

God morgen, og god onsdag. 

Da var denne frøkna klar for nok en dag, og er veldig fornøyd med at formen er blitt, bedre litt etter litt. Jeg hadde jo planer om å rydde og styre i går, men det ble det ikke noe av. Og grunnen til det var at jeg fikk jeg besøk av min kjære svigersøster, og det gikk noen timer i skravling. Deretter dro vi en liten tur på senteret, som tappet meg for den energien jeg hadde. Så, da prøver jeg heller å gjøre noe av de tingene jeg skulle gjøre i går, i dag. Nok en gang må jeg prioritere hva som skal gjøres, og hva som kan vente. Jeg vil jo selvfølgelig rydde alt og bli ferdig, men jeg vet at det har jeg ikke energi til - og jeg vet at hvis jeg kjører på for full guffe, så kommer jeg til å bli så sliten og jeg kommer til å få masse vondt i kroppen. Og det vil jeg ikke. Man må lytte til kroppen og ta hensyn til det den sier. 

Uansett, planen i dag er som følger: Jeg skal rydde i gamle klær, og kaste det som ikke passer lenger (noe som er en god del). Deretter skal jeg støvsuge, vaske gulv og tørke støv. Så skal jeg rydde små-ting som ligger rundt omkring, og tilslutt skal jeg prøve å ta oppvasken. Det spørs jo hvor mye energi jeg har igjen etter å ha gjort alt som jeg håper jeg skal få gjort. Kjenner jeg meg selv rett, så blir jeg vel skikkelig sliten etter bare halvparten... Men vi får se. Jeg skal også prøve å få gjort ferdig den ene innleveringen min i dag. Jeg har allerede kommet halvveis på den, men jeg har liksom ikke vært helt fornøyd med den.. Så jeg får gå over den igjen i dag, og fortsette med den til jeg er sånn ca fornøyd, og så levere den inn. Nå må jeg legge fra meg den der "Flink pike"-syndromet, og bare være fornøyd med det jeg får til ut ifra den situasjonen jeg er i. 

Uansett, først skal jeg se på resterende episoder av "Grey's Anatomy" før jeg slenger på musikk, og får begynt å shinet opp rundt omkring. Jeg håper jo at jeg har nok energi til å gjøre alt som planlagt, men altså.. Hvis ikke så kommer det jo en dag i morgen, også. 

Sjallabajs. 

- E. 

klar for en ny dag

Good morning. 

Da var frøkna oppe og klar til å ta fatt på en ny dag. Jeg har også blitt frisk igjen fra "do-løpingen", så humøret er nå på topp! Akkurat nå slapper jeg av med nye episoder av "Grey's Anatomy", og funderer på hva jeg skal gjøre frem til R kommer hjem. Jeg har jo noen ideèr, men spørsmålet er om jeg har nok energi til å gjøre alt det i dag. Det er jo sånn at når man blir dårlig (eller dårligere i mitt tilfelle) så kommer husarbeid og sånt i aller siste rekke, så det ser ikke akkurat så bra ut her hjemme for øyeblikket. Og det vil jeg gjøre noe med nå som jeg er i bedre form, men jeg må prioritere det viktigste så jeg ikke ender opp kjempesliten og et halvveis rydda hus. Dèt jeg pleier å gjøre er jo å rydde litt, for så å slappe av en halvtime, for så å rydde litt mer. Så det tar jo ekstra lang tid for meg å rydde. Men altså, så lenge det blir rydda, så bryr jeg meg ikke. Jeg har også hatt lyst til å komme meg på senteret for å kjøpe meg en ny vinterjakke, men jeg orker ikke tanken på å gå dit (selv om det kun tar 10 minutter). Ja, sånn er det å være kronisk syk, man må velge og vrake i hva man skal gjøre hver dag. Og noen ganger må man velge bort det man virkelig har lyst til, noe som er utrolig kjipt. Men så vinner man på det helsemessig, selv om det noen ganger føles ut som verdens undergang. Uansett, nå tror jeg at jeg snart får besøk, så da får jeg gjøre meg ferdig her, og få på meg noen klær. Jeg går for tiden kun rundt i pysj/koseklær, så det er veldig sjelden at de nærmeste ser meg i vanlige klær at the moment. Men altså, er man syk, så er man syk. Da er det greit å gå rundt i pysj. 

Men ja, nå må jeg få på meg klær, ja. Og så må jeg ta mine morgen-medisiner og ja. Så får vi se. 

Ha en fin dag! 

- E. 

kontroll, bleier, nettstudier og sånn.

Tudelu. 

Da har jeg landet etter forrige innlegg, og kan oppdatere på det som har skjedd i det siste. I dag har jeg vært på sykehuset på kontroll, og det gikk jo så greit som det kan gå. Det ble tatt blodprøver, vekt og blodtrykk - ja, det vanlige. Ellers så har formen vært veldig bra, bortsett fra èn ting... Og det er at magen min har vært på en skikkelig heisatur de siste dagene. Med heisatur så mener jeg at jeg har gått på do hvert 20 min hver dag. Og det ga seg jo aldri, heller. Til og med på natta drev det på. Når jeg spiste, så gikk det rett gjennom. Jada, skikkelig gøy! Og det er ikke det verste, det har faktisk vært så ille at jeg måtte få tak i voksen-bleier å bruke det i dag da jeg skulle på sykehuset. Ja, voksen-bleier! Jeg ville jo ikke risikere å ha en ulykke mens jeg var ute på farten! Så ja, jeg - en 23 år gammel kvinne spaserte rundt i bleier i dag. Hurra! Skal si deg jeg følte meg ordentlig fresh! Men når du er kronisk syk, så lærer du deg til å ta forhåndsregler. Og dette var èn av de. Det var jo selvsagt innmari flaut, men samtidig så var det nødvendig. Jeg går jo heller rundt i bleie enn å ha en ulykke uten noe som helst, liksom... Og selv om det var innmari flaut, ekkelt og rart, så vil jo dette bare være en episode som vil bli ledd av i fremtiden. Så altså, så ille var det jo egentlig ikke. 

Nå er vekta blitt enda mindre, nå veier jeg 45 (!!) kg, og forhåpentligvis så vil det gå litt opp igjen de nærmeste dagene. Det vil jo ikke gå mye opp på grunn av dialysen. Og grunnen til det er jo at dialysen trekker ut ganske mye væske hver natt, så derfor går vekta mi også ned. Det blir trukket ca 1300ml væske hver natt, så det er en del som forsvinner ut med dialysen. Jeg merker jo at vekta har blitt vesentlig mindre, jeg kjenner beina begynne å stikke ut her og der. Og kroppen føles mer skrøpelig, hvis du skjønner. Men det er jo en del av sykdommen, så jeg må bare prøve å få i meg nok mat som kanskje kan gi meg litt mer fett på kroppen igjen. Så, utenom det så er blodtrykket blitt noe bedre. Og det er jo veldig bra, for det var innmari høyt en periode. Skummelt høyt, faktisk. Jeg har også hatt mindre vondt i hodet i det siste, (ironisk nok så begynner jeg å få vondt i hodet nå). Ellers, bortsett fra "do-uka", så har formen vært veldig fin. Jeg er jo mye sliten og sånn, men det får man liksom ikke gjort så mye med. Det blir bedre etter transplantasjonen. 

Utenom det, så har jeg vært i kontakt med NKI (nettstudiene) og fått forlenget studietiden min med 6 måneder uten kostnad. Det er jo på grunn av at sykdommen har ødelagt mye av studietiden min. Så forhåpentligvis så får jeg gjort ferdig studiene innen den tid. Jeg har gitt meg selv tid til februar, og håper på å bli ferdig med alle innleveringer innen den tid. Ellers når formen føles bra nok, så vil jeg prøve å komme meg mer ut og gå turer, slik at jeg får kroppen tilbake på rett spor. For nå føles den ut som en skikkelig mølje, og det er jo ikke bra. Nå håper jeg bare på at magen har tatt til vettet, og ikke tuller til igjen. 

Men nå skal jeg se litt på film og slappe av med kjæresten, og så blogger jeg mer senere. 

- E. 

DETTE ER IKKE GREIT

Hei. 

Før jeg kommer med en oppdatering, så vil jeg bare skrive et innlegg om en kommentar jeg har fått på noen av innleggene mine. Jeg ble rett og slett sjokkert da jeg fikk se hva som ble skrevet her. At noen kan få seg til å skrive noe slik, og til og med kreve penger for det! Dette er faktisk ulovlig og det er utrolig usympatisk gjort. Det er IKKE lov å kjøpe og selge organer, og det er langt ifra greit å utnytte noen som er i en sårbar og vond situasjon. Dèt å være avhengig av å få et organ er ikke en situasjon man vil være i, og det er så utrolig mange følelser knyttet til det. Man er frustrert, sårbar, syk, lei seg, sint og ja.. I det hele tatt... Og så er det da noen der ute som utnytter den situasjonen og prøver å tjene penger på det. FY F***, JEG BLIR SÅ UTROLIG FORBANNA! Så hvis du som kommenterte dette leser dette, så vil jeg at du skal vite at dette blir rapportert videre. Og jeg skal også si ifra til politiet, slik at de kan holde utkikk etter deg. Hvis du faktisk tror at dette er greit, så er du virkelig skikkelig på vill-tur. Og det er forresten ingen som vil tjene seg rik på å donere bort en nyre. Gir du bort nyra di, så er det for å redde et liv og for å være snill. Ikke for å tjene penger på det. Hvis du gjør det for å tjene penger, så burde du virkelig ta en skikkelig runde med deg selv. Uansett, her er den kvalme kommentaren. 

"Hallo,

Vi er her igjen for å kjøpe nyre for våre pasienter og de har blitt enige om å betale god sum penger til alle som ønsker å donere en nyre for å redde dem og så. Hvis du er interessert i å være en donor eller du vil redde et liv, Du skal skrive oss på e-posten nedenfor.

Dette er en mulighet for at du skal være rik ok, vi forsikrer og garanterer deg 100% sikker transaksjon med oss, alt vil bli gjort i henhold til lovgivende nyredonorer.

Så kast bort ikke mer tid, vennligst skriv oss på irruaspecialisthospital20@gmail.com

Irrua-spesialistundervisningssykehus"


Så, synes du jeg overreagerer? 

- E.

17.november

Tudelu. 

Da var det fredag allerede, og egentlig skulle jeg ha vært på sykehuset i dag for å ta en kontroll. Men denne jenta har skikkelig trøbbel med magen for tiden, så jeg må holde meg hjemme til det roer seg. Heldigvis så var ikke det noe problem for de på sykehuset, så da kan jeg være hjemme med god samvittighet. Jeg har fått ny time allerede på mandag, så da satser vi på at det løser seg til da. Nå prøver jeg bare ut en masse kjerringråd for å prøve og blidgjøre magen igjen, men det er jammen ikke lett. Jeg har også nesten ikke sovet i natt - igjen. Jeg måtte ligge nok en natt på sofaen for å være nærmest mulig toalettet. Ja, det er innmari kjipt, men man må jo bare prøve å finne gode løsninger på det. Jeg skal uansett prøve å få gjort en del husarbeid i dag til tross for usympatisk mage. Jeg har også begynt å se Grey's Anatomy fra starten av, siden det er en av verdens beste serier og det er en serie jeg aldri blir lei. Det er jo 13 sesonger, så da har jeg noe å se på en god stund fremover. 

I går så ble vi også kvitt en del ekstra dialyse-esker som bare har stått og samlet støv, og det er ennå en del igjen.. Men det blir hentet neste gang igjen. Vi ble også kvitt to uker med søppel, så det var jo også veldig veldig deilig. Det er utrolig hvor mye søppel det blir av all den dialysen... Det skal med andre ord bli ufattelig deilig å bli transplantert og få slippe unna alt det styret og rotet som dialysen fører med seg. Det blir litt av en halleluja-stemning, ja! Det virker også som om jeg har fått en senebetennelse eller noe lignende igjen, for nå har jeg ganske vondt i en sene i høyre hånd og det har dukket opp en vond kul der også, så jeg får prøve å lindre det, også. Det dukker liksom alltid opp et eller annet hele tiden, synes jeg.. Det holder liksom ikke bare med èn ting. Vel, jaja... "What doesn't kill you only makes you stronger" eller noe sånt.. 

Men nå skal jeg lene meg tilbake og se litt på Grey's Anatomy, og kanskje prøve å sove litt. Deretter så skal jeg gjøre litt husarbeid og sånt. Jo, og jeg har også fått forlenget studietiden min hos NKI med et halvt år, så da er det ordnet! Yey! 

- E. 

15.november

Tudelu. 

Da var det onsdag 15.november og det er snart bare èn måned til jul. Så deilig! Her i huset har vi så smått begynt å pynte til jul, siden vi gleder oss så mye. Vi tenkte at siden snøen har kommet og siden vi gleder oss så mye, at vi ville begynne med pyntingen nå. I dag skal jeg fortsette å rydde og pynte litt, og så skal jeg en tur til fastlegen min for å undersøke den hosten jeg har slitt med siden før jeg var på sykehuset. De tror at det kan være rester av vann i lungene, men det kan også være en luftveisinfeksjon som ikke har sluppet helt taket. Uansett så håper jeg at jeg kan få noe som kan lindre det, for det er veldig slitsom å ikke kunne få sove ordentlig om natten pga hosten. Det som er enda mer slitsomt er at den hosten kommer og går som den vil, så når jeg tror at jeg er "frisk" så brått så kommer den tilbake og tuller med meg. Og så er det jo typisk at når jeg skal til legen, så er det ikke noen antydning til hoste hos meg. Huff, jaja. Uansett så skal jeg dra og snakke med han om det, så får vi se. Jeg skal jo på sykehuset på fredag og ta bilder av lungene, og ta noen blodprøver, så da får vi sikkert noen svar da, også. Ellers så er formen ganske grei... Jeg har en del vondt i kroppen, muskler og ledd, men bortsett fra det så går det greit. Matlysten har kommet seg betraktelig, noe som er veldig bra. Vekten ligger på samme sted som den har gjort den siste uken, 47kg. Det er jo mye mindre enn jeg veide før jeg ble syk, da veide jeg 60 kg og så sunn og frisk ut. Men nå både ser jeg og føler jeg meg veldig tynn og skrøpelig. Forhåpentligvis vil det bedre seg fremover. 

Men nå skal jeg spise litt og ta noen medisiner, og så gjøre meg klar til legebesøk og rydding og sånt etter det. 

- E. 

Opptur?

Hei og god mandag. 

De siste dagene har vært ganske greie. Formen begynner å ta seg opp igjen litt etter litt, noe som er veldig bra. Det eneste som henger igjen er en del hoste, spesielt om natten, noe som går utover søvnen. Jeg har sovet veldig dårlig flere netter, noe som igjen går utover dagsformen. Grunnen til at jeg hoster så fælt, vet jeg helt ærlig ikke. Men jeg mistenker at det er noe som henger igjen etter at jeg hadde væske i lungene. Uansett, i natt var den første natten som jeg ikke hostet, noe som var utrolig deilig for da fikk jeg endelig sove ordentlig. Utenom det, så er formen som nevnt betraktelig bedre. Jeg orker nå å være mer oppe og gjøre ting i huset som trengs å gjøre. Jeg vurderer også for første gang på mange mange uker å ordne meg og gå på senteret for å slå ihjel litt tid. Men jeg er fremdeles veldig usikker, siden det er ganske glatt og kaldt ute. Jeg har jo ikke akkurat verdens sterkeste skjelett eller verdens beste immunforsvar for tiden, så jeg er litt skeptisk til å gå ut på egenhånd. Men vi får se. Men bare det at jeg vurderer å gjøre det, er et godt tegn. 

Uansett, i helgen har vi tilbragt mye tid med sviger-familien, noe som alltid er veldig hyggelig. På fredag inviterte vi ene søstra til samboeren min på middag og filmkveld, noe som var veldig hyggelig. På lørdag dro vi til Son, og ble med til Moss på Mosseporten. Jeg var egentlig veldig skeptisk, da jeg alltid pleier å bli veldig sliten og/eller dårlig når jeg er ute. Men det gikk faktisk veldig greit en stund, jeg fikk kjøpt meg nye klær siden jeg har gått ned såpass mye i vekt, så mye av de klærne jeg har passer ikke lenger. Ellers gikk vi rundt og tittet litt, og så gikk vi for å spise lunsj. Da sa kroppen min i fra, og jeg måtte tilbringe tid på toaletten til vi skulle dra hjem. Da vi kom hjem, så sovnet alle sammen. Det var litt komisk. Så dro vi hjem og spiste middag, og slappet av til vi skulle legge oss. På søndag så var det en klassisk søndag, egentlig. Vi sov lenge, stod opp og så på The Grand Tour i noen timer. Jeg gjorde samtidig litt husarbeid og rydda litt, og så fikk vi melding av svigermor som lurte på om vi ville ha besøk. Og det ville vi jo. Så da fikk vi først besøk av svigermor og lillesøstra til samboeren. Og en stund etter det, så kom den andre søsteren til samboeren min, og så så vi på film og bare koste oss. 

Jeg synes det er veldig deilig å endelig kunne få være litt sosial igjen, og å kunne finne på ting å gjøre igjen. Det har vært så dårlig en god stund nå, så jeg kjente jo at det begynte å tære på psyken. Det er jo ikke noe gøy når du stadig må avlyse planer og bare ligge hjemme dårlig i sofaen mens andre er ute og har det hyggelig. Men det er jo en del av å være kronisk og alvorlig syk, å nedprioritere ting. Nå håper jeg bare at formen holder seg bra, slik at jeg kan få en bedre livskvalitet frem til transplantasjonen. Jeg vet jo at jeg ikke er frisk, og sånn.. Men man vil jo ha en viss livskvalitet selv om man er syk. Og jeg har jo alltid villet gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i, men det har ikke vært lett spesielt når jeg har vært såpass mye dårlig. Da mister man liksom den positiviteten.. Men jeg prøver likevel å gjøre det beste ut av det. Og når det kommer til nettstudier, så har jeg ikke fått gjort en dritt ennå. Det begynner egentlig å haste veldig med de siste innleveringene, men jeg har vært såpass dårlig at jeg ikke har klart og gjennomføre det ennå. Jeg er litt usikker på om jeg skal ta kontakt med dem, og forklare situasjonen min. Eller om jeg rett og slett bare skal kjøre på og bare gjøre innleveringene ferdig, og bare ta meg til takke med de karakterene jeg får. Altså, jeg vet ikke... Jeg vil jo ha best mulig karakterer, men samtidig så må jeg også huske på at jeg er syk og kan ikke forvente mer av meg selv enn det jeg kan gi. Jeg burde egentlig være stolt av meg selv hvis jeg klarer å bestå i det hele tatt med tanke på alt som har skjedd. Jeg glemmer liksom at jeg er syk og ikke har de samme forutsetningene som jeg hadde da jeg var frisk, så det er noe jeg stadig må minne meg selv på. Jeg er jo også som nevnt heller ikke veldig flink til å lytte til kroppen min og er kjent for å yte mer enn jeg kan. Så det er jo noe jeg stadig må tenke på, og øve på. Det er jo viktig å ta vare på seg selv og lytte til kroppen, enten man er syk eller ikke. 

Oi, det ble et ganske langt innlegg, men ja.. Noen ganger har man en god del på hjertet som man bare trenger å få ut. Nå skal jeg uansett fortsette med litt husarbeid og se litt på serier. Og ja, hvem vet... Kanskje jeg klarer å komme meg ut i dag? Vi får se. 

- E. 

en ny oppdatering.

Hei igjen og god fredag. 

Håper du får en fin start på dagen og helgen. 

Så, hvordan går det med denne frøkna nå? Jo, det går vel sånn ca passe bra. Formen er bra, og jeg merker jo at kvalmen og den dårlige matlysten har gått en del tilbake - så nå klarer jeg å spise mer igjen. Og det er jo et godt tegn! Men jeg ble jo veldig redd igjen forigårs, for da begynte det å surkle igjen i brystet (men jeg snakket med sykehuset, og det er helt normalt at det henger litt igjen og det er nok litt vann igjen i brystet som må få tid til å gå bort). Så da brøt jeg jo sammen og begynte å gråte skikkelig, fordi jeg ble redd og også fordi jeg er så sliten av å hele tiden gå å tenke på at det kommer til å skje noe alvorlig. Og så er jeg lei av å være KONSTANT syk. Det tærer skikkelig på både kropp og sjel. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg kjenner ikke igjen den personen jeg ser i speilet. Jeg gråter veldig ofte, både av fine/rørende ting og egentlig alt annet. Jeg skvetter når jeg kjenner at noe i kroppen ikke stemmer, enten om det er smerter eller forkjølelse. Jeg har aldri energi til å kunne gjøre det jeg vil, enten det er husarbeid eller studier. Går jeg tur, så er hele ettermiddagen ødelagt for da er jeg helt utkjørt. Jeg tør ikke å være så mye ute blant andre mennesker, fordi jeg er redd de skal spørre/snakke om sykdommen, og det har jeg egentlig ikke lyst til for da vil jeg bare grine. Og det vil man jo ikke. 

Jeg har også tenkt tanken på å skrive et testamentet, slik for sikkerhets skyld. Og når jeg begynte å tenke den tanken, ble jeg skikkelig redd. Men det er vel en naturlig del av det hele, tror jeg? Hvertfall når man opplever det som jeg opplevde forrige helg.... Det er kanskje helt idiotisk av meg å tenke slik, men.. Jeg har også tenkt å prøve å komme meg mer på beina igjen nå, for jeg har jo stort sett bare ligget i sofaen under dyna i tre måneder nå. Det er jo fordi jeg er så sliten og sånt, men altså... Hva slags liv er det da? Jeg vil jo prøve å gjøre det meste ut av livet mitt, selv om det er så mye sykdom og begrensninger ved det akkurat nå. Det er jo mye jeg kan prøve å gjøre, selv om jeg må ta masse hensyn og sånn. Men jeg føler at sykdommen har fanget meg, liksom, så det er ikke så lett. Jeg vil jo være positiv og spre glede og sånt selv om jeg er syk og svak, men det er ikke lett når man føler seg nesten død innvending. Det høres kanskje veldig pessimistisk ut, men det er liksom sånn jeg føler det akkurat nå. Jeg håper bare at jeg får unnagjort den transplantasjonen snart, slik at jeg kan begynne på livet mitt igjen og bli meg selv igjen. 

Men jeg må forresten også nevne det at hvis jeg får nyre av en avdød donor, så kan jeg ikke skrive noe om hvilken dato det ble gjort av hensyn til de pårørende. Så da blir det bare en annonsering av at jeg er blitt transplantert i etterkant, men ikke noe mer detaljer rundt det. Men hvis jeg derimot får nyre av samboeren min, så er det noe annet. Men det vil altså tiden vise når den tid kommer. 

Nå skal jeg uansett prøve å spise litt frokost og ta noen morgenmedisiner, så snakkes vi. 

- E. 

hjemreise

Tudelu. 

Da var frøkna endelig hjemme, og det er jeg veldig glad for. Heldigvis slapp jeg å være så mange dagene denne gangen. Men jeg må tilbake til kontroll neste fredag, da må jeg også ta bilder av lungene for å se at alt vannet har gått tilbake. Jeg skal også samtidig sjekke at dialysen går som den skal da, også. Nå er jeg uansett vel hjemme, og skal straks gjøre klar dialyse-maskinen for natten og ta kvelds-medisiner. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg er mye mer engstelig nå på grunn av det som skjedde på søndag, og tenker veldig mye på det. Jeg er så redd for at det skal skje igjen, og at det da kan være for sent. En sånn opplevelse gjør noe med en... Jeg var helt sikker på at min time hadde kommet i ambulansen da jeg kjente at pusten forsvant mer og mer. Og jeg var så redd... Jeg er bare så glad for at vi har et så himla bra helsevesen her i Norge! De vet hva de gjør og er flinke til å roe ned pasienter. Det er selvfølgelig områder der de kan bli mye bedre på, men når det gjelder livreddende behandling, så har de jammen meg peiling! 

Nå skal jeg uansett snart spise litt middag og gjøre klar nattens behandling. Også vil jeg samtidig takke for alle lykkeønskninger og meldinger som jeg har fått de siste dagene - det varmer en syk kropp! 

- E. 

Blålys

Hei. 

Da var denne frøkna på plass i sykesenga igjen etter en ganske dramatisk utvikling i helgen. Jeg har jo nevnt i tidligere innlegg at jeg har slitet med tung pust og hoste, og at jeg ikke fikk puste ordentlig til tider. Og på søndag-kveld fikk jeg en telefon fra min tidligere fastlege som hadde fått en rapport fra legevakten fra da jeg var der på fredag. Og hun var veldig bekymret og sa at jeg måtte dra til legevakten igjen for å ta noen prøver. Og det gjorde jeg, og på tur til legevakten ble det ille - veldig ille. Jeg klarte nesten ikke å gå fra huset og opp til bilen, fordi jeg klarte ikke å puste mens jeg gikk. Da jeg endelig kom meg inn i bilen, satt jeg og dro etter pusten hele tiden. Da vi endelig kom oss på veien, måtte vi stoppe bilen på E6 fordi jeg måtte kaste opp. Og som jeg kastet opp... Så kom vi oss omsider til legevakten der vi ble tatt imot med en gang, og de begynte straks å ta prøver. De kom raskt fram til at de trodde at jeg hadde væske i lungene. Det ble tilkalt en ambulanse, og så ble jeg fraktet med blålys til sykehuset. I ambulansen stoppet jeg nesten helt opp med å puste, jeg fikk ikke til å puste ordentlig i det hele tatt. Det var så ille at ambulansearbeideren som satt hos meg ropte til sjåføren og sa at han måtte skynde seg. Hun satt samtidig å holdt meg i hånda og forsikret meg om at vi snart var fremme. Jeg husker at jeg tenkte flere ganger at: "nå kommer jeg til å dø, nå kommer jeg til å dø." Jeg var skikkelig redd. 

Da vi kom frem ble jeg møtt av 10-20 forskjellige leger, sykepleiere osv som skulle ta seg av meg. Jeg ble kjørt inn på et traume-rom der de straks begynte å ta masse tester og prøver. Det var en veldig intens og ekkel opplevelse samtidig som at jeg kjempet og kjempet for å få tilbake pusten. Det ble tatt bilde av lungene som bekreftet at jeg hadde vann i lungene, og jeg fikk øyeblikkelig oksygen-maske som skulle hjelpe meg med å puste. Etter mye frem og tilbake ble jeg etterhvert flyttet til intensiven der arbeidet fortsatte. Jeg fikk morfin intravenøst noe som jeg umiddelbart kastet opp igjen. Etter fire timer så roet pusten seg endelig og jeg klarte å puste sånn ca normalt med maske. Ved 2-3 tiden kom samboeren min etter og satt hos meg et par timer til jeg sovnet ved 5-tiden. De trodde først at det var lungebetennelse, men det har de da altså gått tilbake på. Det er væske i lungene, altså overflødig væske som ikke har blitt tisset ut. 

På mandag var formen mye bedre, og jeg kunne bli flyttet til nyreavdelingen. Der får jeg behandling med antibiotika, samt å sjekke at blodtrykk og alt er på stell før de sender meg hjem. Det viktigste er jo å få sjekket at væsken i lungene er gått tilbake, noe som den mest sannsynlig gjør med dialysen og vanndrivende. Jeg får også noe blodfortynnende nå, også... Jeg skal mest sannsynlig hjem i morgen, jeg ville egentlig aller helst hjem i dag... Men det var de ikke trygge på, og for at jeg skulle høre på dem så fikk jeg enerom og forlenget besøkstid. Jeg vet jo at det er for mitt eget beste og for at jeg skal ha det best mulig frem til transplantasjon, men det er bare det at jeg HATER å være på sykehus. Jeg føler meg så innestengt, isolert og kvalt når jeg er her. Og så blir jeg så urolig og stresset av å være her, så da vil jeg jo naturligvis hjem. Men Richard kom i 5-tida og har vært her frem til nå, så da går det bedre. Og så hadde han med seg PC'en min slik at jeg kunne få blogge og se på serier frem til jeg skal legge meg ved 9-10 - tiden. Jeg skal også få sovemedisiner slik at jeg får sovet ordentlig, noe jeg ikke får når jeg er på sykehus. Men nå skal jeg prøve å spise litt kveldsmat samt ta noen kvelds-medisiner. 

Så nå krysser jeg fingrene for at jeg først og fremst holder meg frisk til transplantasjon, og for at jeg kommer meg hjem igjen i morgen! 

- E. 

en tur til legevakta.

Tudelu. 

Da er datoen 3.november allerede - yikes! Snart jul, jo! Haha, anyways.... Nå sitter jeg og ser på How I met your mother og slapper av litt, før jeg skal ta litt klesvask og rydde litt i noen klær. Jeg har ligget og sløvet i hele dag fordi jeg har nesten ikke sovet i natt. Og hvorfor det? Jo det skal jeg si deg... Jeg har de siste dagene til tider vært utrolig tett i halsen og har slitet med å puste. Jeg har også hatt en tørrhoste som har vært utrolig slitsom og vond, fordi jeg får ikke hosta det opp. Men formen har ellers vært helt passe, egentlig. Jeg har ikke hatt noe feber, heller. Men i natt så ble det skikkelig ille, for da jeg skulle prøve å sove så fikk jeg plutselig nesten ikke puste i det hele tatt og jeg hosta som bare fy. Deretter fikk jeg en fæl stråling utover armene, noe som gjorde skikkelig vondt. Vel, jeg prøvde å legge meg ned for å sove, men det var helt umulig. Så jeg måtte vekke samboeren min, og så måtte vi dra til legevakta kl 03.00 på natta. Vel fremme på legevakta, tok de noen prøver og undersøkte meg, og kom frem til at jeg mest sannsynlig har fått noe forkjølelses-virus som har satt seg nederst i halsen. Heldigvis så var det ikke bronkitt eller lungebetennelse! Jeg fikk beskjed om å drikke masse vann, spise mat og ta smertestillende og hostesaft - og ellers være rolig og hvile meg frisk. Så dro vi hjem, og jeg pøste på med smertestillende som funka i tja... litt over en time før jeg våknet igjen. Så små-sov jeg og våknet om hverandre helt til kl 11 i dag, og da fikk jeg nok. Så da stod jeg opp. Jeg har små-sovet litt etter at jeg stod opp, men det har ikke vært så lett når jeg ikke får pustet ordentlig. Jaja, samboeren min skal innom apoteket etterpå og kjøpe det siste jeg trenger, så får vi se om det ikke blir noe bedre. Jeg håper for guds skyld det, for dette er tredje natten som jeg sover så dårlig. 

Det er jo tida for forkjølelse og litt av hvert nå, så det er om å gjøre å være så forsiktig som mulig slik at man ikke blir smittet av alt mulig. Jeg får bare fokusere på å bli frisk igjen av det her, og deretter fokusere på å holde meg unna andre sykdommer som måtte gå ute blant folk. 

Uansett, håper du får en fin start på helgen! 

- E. 

Skje-teorien: Hvordan føles det å være syk?

Hei! 

Mange har spurt meg hvordan det egentlig er å være syk. Og svaret på det er ganske omfattende, fordi det består av så mye forskjellig. Men nå har jeg blitt tipset om en tekst som beskriver det å være syk veldig bra. Så da tenkte jeg å dele den. 

Skje-teorien: 

Om hvordan det føles å være syk

Her er en historie, skrevet av Christine Miserandino.

Så enkel - så klok.

Min bestevenninne og jeg satt på cafè, og skravlet om løst og fast. Mens jeg tok medisinene mine, så venninnen min alvorlig på meg. Samtalen stoppet opp.

Ut fra ingenting, sa hun: Hvordan føles det å være syk?».

Jeg ble overrasket, både over spørsmålet hennes og det faktum at jeg trodde hun visste alt om sykdommen min. Vi hadde kjent hverandre i en årrekke, hun hadde vært med til legen og vi hadde bodd sammen. Hva mer ville hun vite?

Jeg bablet i vei om medisiner og smerter. Hun gransket meg nysgjerrig, men fortsatt ikke tilfredsstilt. «Men hvordan føles det å være syk, egentlig?»

Forvirret prøvde jeg å finne tilbake fatningen. Jeg lette etter de riktige ordene. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne selvfølgelig vitse og le det bort, slik jeg pleide, og bringe samtalen over på noe annet. Men om jeg ikke kunne forklare det for henne, hvem skulle jeg da kunne forklare det til?

I det øyeblikket ble skje-teorien født.

Jeg samlet sammen hver skje som lå på bordet vårt. Jeg rasket deretter med meg skjeene som lå på bordene ved siden av. Jeg så på henne, og sa: «OK. Du er syk». Hun så forvirret på meg.

Jeg ville at hun skulle holde i skjeene, slik at jeg kunne ta vekk en og en. Jeg ville demonstrere det tapet som kronisk syke mennesker ofte opplever. Jeg skulle hele tiden kontrollere hvor mange skjeer hun hadde. Akkurat som sykdom kontrollerer livet mitt, og ikke jeg.

Jeg forklarte henne at den største forskjellen i det å være frisk og syk, er at man må ta valg. Man må hele tiden ta hensyn til ting som friske ikke trenger tenke på. Friske mennesker er priviligerte i den forstand at de slipper å gjøre disse valgene. En gave mange tar for gitt.

Hun tok engasjert i mot skjeene jeg overrakte henne. Jeg ba henne telle dem. Jeg forklarte at en frisk person har en uutømmelig mengde skjeer. Men når man er syk, har man ikke lengre det. For å planlegge dagen, må man vite nøyaktig hvor mange skjeer man disponerer.

Hun talte 12 skjeer. Hun lo, og sa at hun ville ha flere. Hun så skuffet på meg da jeg sa: «Nei, ikke flere». Allerede nå kjente hun på noe jeg har følt i flere år. Jeg forklarte henne at det ikke fantes flere skjeer, og at hun hele tiden måtte være oppmerksom på hvor mange hun hadde i hånden. At hun måtte passe godt på dem, og aldri la noen gå til spille.

Jeg ba henne liste opp dagens oppgaver. Jeg forklarte henne at hver eneste ting hun valgte å gjøre, plikt eller moro, kostet henne en skje. «Jobb!» repliserte hun. Jeg korrigerte henne umiddelbart mens jeg nappet vekk en skje. «Nei. Du går ikke bare på jobb. Først må du vekke kroppen, du må gjøre helsemessige vurderinger, og du må våkne etter alt for få timers søvn. Du må spise, for uten mat kan du ikke ta medisinene dine. Og tar du ikke medisiner, kan du gi bort alle skjeene dine med en gang. Morgendagens inkludert». Jeg fjernet en skje til, og hun innså at hun ikke hadde fått på seg klærne enda. Dusjen kostet henne også en skje.

Jeg tror hun tok poenget mitt da hun bare satt igjen med 6 av de 12 skjeene, og fortsatt ikke var kommet seg på jobb. Jeg ba henne tenke nøye over valgene for resten av dagen, siden tapte skjeer aldri kan fås tilbake. Noen ganger kan man låne en skje fra morgendagens bukett, men prøv å forestille deg hvor tøff morgendagen blir med en skje i manko.

Jeg forklarte henne også hvordan en kroniker alltid bærer med seg tanker og bekymringer for morgendagen. Blir man sykere? Møter man noen ekstra utfordringer? Mange ting å tenke på. Man vil ikke ha for få skjeer, i tilfelle man plutselig skulle trenge dem. Slik er realiteten for en kroniker. Man må være forberedt på alt.

Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at å hoppe over lunsjen kostet henne en skje. Og å vente på toget. Med kun èn skje igjen etter jobb, fikk hun enten velge å gjøre litt husarbeid eller noe morsomt. Ikke begge deler. Hun ble tvunget til å ta valg og tenke konsekvenser på en ny måte.

Til sist satt hun med tårer i øynene. «Hvordan klarer du dette? Må du tenke slik hver eneste dag?» Jeg forklarte henne at noen dager har jeg flere skjeer, andre dager har jeg færre. Uansett hvor mange jeg har, må jeg alltid ta hensyn. Jeg har lært meg å leve et liv med en reserveskje i lomma. Så er jeg alltid beredt.

Det vanskeligste jeg har måttet lære meg, er å begrense aktivitetene mine. Jeg hater følelsen av å være på sidelinjen og å måtte velge å være hjemme istedenfor å gjøre noe jeg har lyst til.

Jeg ville at hun skulle kjenne på frustrasjonen. At alt må planlegges for å ikke gå tom for skjeer. Det som er den største selvfølge for friske, er en strategikamp for mange kronikere. Det er her forskjellen mellom frisk og syk er så tydelig. Jeg savner friheten. Jeg skulle ønske jeg slapp å telle skjeer.

Da vi forlot cafèen, var hun oppriktig lei seg. Jeg ga henne en klem, og stakk til henne en skje jeg hadde gjemt i hånden. «Jeg er heldig! Jeg ser på dette som et privilegium. Jeg må tenke gjennom hver eneste ting jeg gjør. Vet du hvor mange skjeer friske mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke kapasitet til å kaste bort dyrebare skjeer. Men jeg valgte å bruke skjeen min på å være sammen med deg».

Kjære leser. Uansett hvor mange skjeer du har til disposisjon - nyt og vær glad for hver eneste èn :)

Tusen takk, Christine. For at du har skrevet en så passende tekst til hvordan det er å være syk! 

- E.