det er best å være på den sikre siden

Hei, og god mandag! 

Håper du har hatt en fin helg. Det har jeg hatt, selv om jeg ikke har gjort noe spesielt. 

Samboeren min var jo på jobb på lørdag, og da hadde vi jo ikke noe spesielle planer og ting å gjøre da. Vi var i Son en liten tur og spiste litt middag og slappet av med svigers - noe som alltid er like koselig. I går så var det en helt vanlig søndag med tv-titting, avslapping og ja... That's it, egentlig. Det regnet jo en del i går også, så vi var bare inne her hjemme. I dag har vi ikke noen spesielle planer på agendaen, bortsett fra at jeg skal en tur til veterinæren med Trampe. Hun har nemlig fått et lite sår som vi gjerne vil få sjekket for sikkerhets skyld. Hun har nok antageligvis bare vært veldig utforskende (som hun alltid er), og løpt inn i et eller annet. Hun er veldig uredd og prøver seg på alt mulig, og hopper ned fra sofaen for eksempel. Jeg tror hun har fått det såret i forbindelse med det. Det ser helt ufarlig ut, men vi vil ikke ta noen sjanser. Det er best å være på den sikre siden! Den gode nyheten er jo at hun er seg selv lik, og spiser og drikker som vanlig. 

Nå skal jeg iallefall spise litt lunsj, ta litt husarbeid og så skal jeg og Trampe dra til veterinæren. Deretter blir det nok en liten tur i butikken. Som sagt, ikke noen spesielle planer her i huset i dag, heller. Til helgen derimot, så skal vi til Hamar for å se yndlings-bandet til Richard - Toto. Det er julegaven hans som han har gledet seg masse til siden jul. Så det blir nok koselig! Det blir derimot en dagstur, så noe overnatting blir det ikke denne gangen. Og det er rett og slett fordi vi orker ikke å drasse med alt utstyret som jeg må ha når jeg skal ta dialyse. Det blir for mye pes, rett og slett. 

Men nå skal jeg fortsette med det jeg egentlig gjorde - vi snakkes! 

- E, 

Hva vil jeg, egentlig?

God lørdag. 

Håper du har en fin lørdag. 

Her skjer det ikke mye akkurat i dag. Samboeren min er på jobb, og jeg sitter og tenker på om jeg ikke skal prøve å studere litt. Egentlig så har jeg ikke lyst, fordi konsentrasjonen min er skikkelig dårlig for tiden. Jeg sitter og leser, men ingenting går inn, liksom.. Etter at jeg ble syk så har konsentrasjonen min dalt ganske mye, og jeg må bruke ekstra mye tid på å lese, notere og gjøre innleveringer. Men sånn er det bare, og jeg må bare prøve å gjøre det beste jeg kan ut ifra situasjonen jeg er i. I går var jeg på praksis i noen få timer, men det var en rolig dag så det var ikke så mye og gjøre der akkurat i går. Jeg fikk tilbud om å ta blodprøver på en pasient, men jeg er ikke helt trygg på det ennå, så det får jeg ta når jeg har "kvinnet" meg litt mer opp til det. Nå skal jeg bare studere og lese litt mer om blodprøvetaking, hvordan man jobber på laboraturium og sånt.. Forberede meg mest mulig, altså. For de som kjenner meg vet jo at jeg er en kontroll-frik, så jeg vil gjerne planlegge og forberede meg mest mulig i forkant av ting. Jeg er så redd for å gjøre noe feil, men samtidig så er jo også det en måte og lære på. Men ja.. Du skjønner nok hva jeg mener. Og jeg som er så redd for sprøyter og blodprøver selv, og så skal jeg liksom ta dette på andre - det synes jeg er veldig spennende, men også utrolig skummelt! Iiiik! Men det er vel som med alt annet, man blir vant med det jo oftere man gjør det. Uansett så er jeg veldig takknemlig og glad for at jeg kan få denne muligheten, og få lov til å prøve meg. Jeg studerer jo dette faget nå, så jeg vil jo hente inn mest mulig erfaring og kunnskap gjennom både teori og praksis. Da tenker jeg man står sterkere også, for da har man teorien i grunnen og så har man erfaring som man også kan vise til i oppgaver og i senere arbeidssituasjoner. 

Hva jeg vil bli, egentlig? Ja, du... Det er et godt spørsmål! Jeg tror ikke jeg helt vet det selv ennå. Uansett, det står mellom mange ulike ting. Jeg vil bli sykepleier, enten innen kreftomsorg eller nyre/dialyse-sykepleier. Jeg vil bli barnepleier, jordmor, hjemmesykepleier, helsesekretær, psykolog. Jeg vil bli barnehagelærer, grunnskolelærer. Ja, som du skjønner så står det mellom mange ulike ting. Men jeg tenker at jeg i første omgang fokuserer på å bli ferdig med helsefagarbeider-utdanningen, før jeg bestemmer meg noe videre. Det kommer jo også selvfølgelig an på når jeg får transplantasjonen, når jeg er klar til å begynne og jobbe igjen og hva jeg kan jobbe med (med tanke på medisiner og immunforsvar osv). 

Men nå skal jeg logge av resten av dagen, og bare nyte stillheten fra telefon og data - ja, alt. 

Bloggæs! 

Våre nye familie-medlemmer

Hils på våre skjønne duracell-kaniner: Meeko & Trampe! De har funnet seg godt til rette, og koser seg som bare det.

27.juli

Hei 

Da var det torsdag og helgen er snart her igjen. Nå har jeg matet kaninene, og latt dem få surre litt rundt omkring i huset. Nå skal jeg snart innom kjæresten med matpakke, siden han er så flink til å glemme og ta med seg det. Planene for dagen er stort sett det samme som i går... Det blir nok litt studering og sånt, samt litt husarbeid og rydding. Og nå som vi har kaniner, så er behovet for støvsuging og rydding blitt betydelig større. Men da har man iallefall noe å gjøre! Jeg har også fått mer utstyr på døra i dag, så nå skal det ryddes bort (opp på loftet) og søpla etter det som er brukt er borte. Og det er bare så utrolig deilig, og få den ekstra lille plassen som søpla tar opp. Det blir masse papp-esker og gjerne 1-2 søppelsekker med plast, så det tar jo noe plass. Formen er så som så, den er litt bedre enn i går. Men er ganske sløv og sliten i dag også, men får prøve og få gjort mest mulig i dag. 

Men nå skal jeg kaste meg rundt og få ordnet meg litt, få laget en fin og god matpakke til gubben og komme meg litt ut. 

Ha en fortsatt fin dag. 

- E. 

just a typical day

Hei! 

Håper du har en fin onsdag. 

Jeg har hatt en ganske grei onsdag så langt. Jeg har fått matet små-tassene og gitt dem ferskt vann. Jeg har også fått vasket gulv og støvsugd litt. Nå skal jeg ta det lille som er av oppvask, og deretter slenge med ned og studere litt anatomi og fysiologi. Jeg skal også begynne på noen innleveringer, og så får vi se hvor lenge jeg orker og sitte med det. Èn ting jeg sliter mye med for tiden. er at jeg blir utrolig slapp. stiv og tung i kroppen. Så det setter jo sine begrensninger for hva jeg orker fra en tid til en annen. Men jeg lar ikke det stoppe meg, og prøver å fortsette som vanlig. Nå er det heller ikke så lenge til jeg skal på sykehuset på kontroll, så da får jeg høre litt med dem om hva dette kommer av. Jeg har jo en viss anelse, men det er alltids greit og spørre. 

Men nå orker jeg ikke å blogge mer, og jeg har dessuten glemt helt hva jeg skulle blogge om. Så da får jeg heller komme tilbake senere. 

- E. 

For deg som er pårørende

Men hvordan har du det?

Å være pårørende

Vi vet det, men har lett for å glemme det i hverdagen. Foreldre, ektefelle, søsken, barn - alle berøres når en i familien er alvorlig/kronisk syk. Men hovedfokus er på den syke. Som pårørende kan man føle seg usynlig.

Artiklene på denne siden er skrevet av Kari Fosser og stod på trykk i LNT-nytt nr. 4/2014.

Hvordan har du det?

Ikke alltid man føler seg som en ressurs
"Pårørende som ressurs" er et uttrykk som går igjen i helsevesenet... Klart man vil være en ressurs. Klart man vil det beste for den syke. Men tenk, bare å være meg. Med mine behov i sentrum. Hvordan har jeg det? Er det lov å kjenne på det? Jeg er så sliten av å bekymre meg. Jeg er så sliten av å skulle være sterk. Jeg er så sliten av alltid å skulle forstå. For det er den syke som har rett. Er det ikke? Som vet. Hva det er å være syk. Som jeg må ta hensyn til. For hva vet jeg om det å være syk? Om å kjenne det på kroppen? Jeg vil jo gjerne være klok og gjøre og si det riktige. Noen ganger dummer jeg meg ut og sier og gjør noe feil. Jeg må gjøre og si det riktige. Og det er den syke som har fasiten.

Bare man har helsa, sier den syke. Da skal man ikke klage. Jeg har helsa. Så jeg klager ikke. Men noen ganger, ganske ofte faktisk, ønsker jeg at det var jeg som var syk. Som alle tar hensyn til. Som blir sett. Som har fasiten. Som vet hva det dreier seg om. Som har rett til å klage.

Influensa. Det er plagsomt å ha influensa. Men ellers har jeg helsa. Så jeg klager ikke.

Når jeg blir sinna, går skurekluten i veggen, og så følger det med noen ord. - Pårørende

Jeg er så sliten av å være meg. Gi meg en sykdom å hekte livet mitt på. Hvis jeg blir syk, skal jeg takle det på den riktige måten. Gi meg sjansen til å vise det. Tenk om jeg taklet det annerledes enn deg. Gi meg sjansen til å vise at det er flere måter, flere svar.

Jeg er så sint. På deg, som er syk. På livet. På skjebnen som ville det slik. På at jeg alltid må ta hensyn. På at jeg alltid skal forstå.

Jeg er så redd. For å miste deg. For å gjøre noe feil. For ikke å gjøre nok.

Jeg har så dårlig samvittighet. For at jeg føler alt jeg ikke skal føle. For at jeg er så sint. For at jeg ikke forstår.

Det sliter veldig på å gå og bekymre seg så mye.
- Pårørende

Jeg vet at jeg ikke skal tenke sånn. Men det er sånn jeg tenker. Før jeg jager tankene vekk. Ned i kjeller'n. Der de hører hjemme. Noen ganger er jeg der selv. I kjeller'n. Men det sier jeg ikke noe om. For hva har jeg med å være i kjeller'n? Jeg som har helsa?

Jeg er så glad i deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klare å leve uten deg. Vær så snill - følg rådene fra legene. Jeg vil så nødig at du skal se hvor redd jeg er. Jeg vil så gjerne gi deg vinger. Så du kan fly. Men jeg er så redd. Vær forsiktig, sier jeg. Ta vare på deg selv. Følg rådene. For min skyld. Jeg er så glad i deg.

Når jeg blir bedt bort, kvier jeg meg for å si ja. For jeg føler at jeg må gjøre noe tilsvarende igjen, og det har jeg ikke energi til. - Pårørende

Ingen fasit for følelser
Tankene og følelsene til en som står nær en alvorlig/kronisk syk, kan ta mange og kronglete veier. Ja, krysse adgang forbudt-skilt og gi seg ut i terreng hvor helt sikkert ingen andre har vært før. For det er vel ingen andre som tenker og føler sånn som jeg.

Jo, det er.

Og ingen følelser er riktigere enn andre.

Også de pårørende berøres av sykdommen
Alvorlig sykdom berører ikke bare den som er syk, men også de som står rundt ham. Både familiens dagligliv og relasjonene mellom den syke og de nærmeste kan bli endret.

"Når kreft og annen alvorlig livssituasjon rammer så snus livet på hodet. Alle typer kreft/kreftbehandling og annen alvorlig sykdom griper så dypt inn i vår selvbevissthet og personlighet at de vil få konsekvens for helsen som helhet, både den fysiske, psykiske og seksuelle helsen. Erfaring viser at dette i særlig grad også gjelder nære pårørende/partner."
(Kreftsykepleier og sexologisk rådgiver Solveig Fridheim Torp, Kreftomsorg Rogaland på LNTs Mestringskurs for voksne pårørende august 2014.)
 

Hvordan takle hverdagen som pårørende til en kronisk/alvorlig syk?

Om "gode råd"
Vi er ofte raske med å gi råd til andre som åpner seg for oss om en vanskelig livssituasjon. Vi gjør det i beste mening. For å trøste, kanskje. Eller det kan være et uttrykk for et ansvar vi føler for å "korrigere" den andre, peke på muligheter og gi håp. Men "gode råd" kan føles som en bekreftelse på at man ikke blir forstått, at man ikke blir lyttet til. I Følelser er fakta (Funksjonshemmedes Studieforbund, 2001), skriver Grete Hummelvoll:

"Selv om ingenting kan gjøres for å forhindre utviklingen av tilstanden, kan samtalen være en viktig "ventil". Ofte er det nok bare at den andre lytter og prøver å forstå. Det å sette ord på sin opplevelse kan i seg selv bidra til å klargjøre opplevelsen - både hva den er og hva den ikke er. Dette kan være krevende for den som hører på, og kan oppleves som å "akseptere" det mørke synet på situasjonen som det gis uttrykk for. Du må kanskje være forsiktig med å gi råd eller argumentere mot den som snakker."

På familienettet.no beskriver en mor til et barn med diabetes, hvordan bagatellisering av den andres problemer kan opplever som mangel på forståelse:

"Mange har sagt til meg at det er da "bare å måle blodsukker før han spiser og gi insulin ut ifra hva han har spist". Og glutenfri mat får man jo kjøpt i alle varianter både på helsekost og i dagligvare.

Jada, helt enig, men dette "bare" krever mye tankevirksomhet og planlegging som over tid blir en psykisk påkjenning. Kanskje er jeg negativ som reagerer på slike uttalelser, men jeg mener det viser at de ikke forstår. Som mor merker jeg at jeg reagerer negativt. Det skyldes for all del ikke at jeg ønsker trøst e.l., men jeg savner forståelse. Jeg tenker jo hele tiden på hvordan Torstein har det, om han er høy eller lav i blodsukkeret, og om han får mat uten gluten. Dette fylte og fyller så mye av mine tanker at jeg i perioder ikke har hatt rom for så veldig mye annet." (www.familienettet.no)

Andre ganger kan det imidlertid være et nytt perspektiv på situasjonen man trenger:

"Men andre ganger kan det nettopp være viktig å høre motargumenter til sin egen negative tenkemåte - motargumenter en som regel også har i seg selv. En annens synspunkt kan gjøre at en ser litt annerledes på situasjonen og at den får andre dimensjoner. Ting som opplagt "må" bli slik eller slik, er kanskje ikke så opplagt? Der en selv føler skyld, ser kanskje en annen helt andre sammenhenger? Når måten en tenker på forandres, vil også følelsene kunne bli annerledes. Gjennom å høre hva en annen har gjort for å overvinne vansker, kan også ideer til egne løsninger komme. Dette gir håp om å kunne påvirke og mestre egen situasjon." (Grete Hummelvoll i Følelser er fakta, Funksjonshemmedes Studieforbund 2001)

Det finnes ingen fasit på hvordan livet skal leves. Og ingen fasit på hvordan man skal takle hverdagen når en man står nær er alvorlig/kronisk syk. La oss likevel formidle noen råd, eller kanskje "tips" er et bedre ord, hentet fra litteratur om det å mestre kronisk/alvorlig sykdom eller det å være pårørende til en som er alvorlig/kronisk syk.

Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.
- Gustav Lindborg

Snakke sammen, lytte til hverandre, støtte hverandre
I boka "Følelser er fakta" sammenlikner Grete Hummelvoll det å snakke sammen om mørke tanker med troll som sprekker når de kommer ut i dagslys:

"Selv om det å snakke "bare" er ord, kan det faktisk være med på å gjøre noe med situasjonen! Ja, ofte er det kanskje selve veien ut av mørket." (Grete Hummelvoll i Følelser er fakta, Funksjonshemmedes Studieforbund 2001)

Ellen Karine Grov/Egil Øritsland skriver i boka "Hva med meg, da? Når partneren blir syk":

"...det har en gunstig helsemessig virkning at en får folk til å snakke om det som bekymrer dem mest. Gjennom å snakke får en ny innsikt, som gjør at en lettere kan vise gjensidig respekt og tillit til hverandre. En må lete etter alle muligheter for småprat i hverdagen, noe som kan være like viktig som den gode, dype samtalen. Betydningen av småprat assosieres med større muligheter for å ha det bra. Gode, lune utvekslinger gir uttrykk for et ønske om å dele alt, også hverdagstingene. Den dype samtalen om eksistensielle spørsmål partnerne i mellom er med på å sette ting i rette perspektiv i en vanskelig situasjon. Det er også til god hjelp å snakke ærlig og åpent med venner, både for å få bearbeidet egne tanker og for å klare å se situasjonen utenfra." (Ellen Karine Grov/Egil Øritsland i Hva med meg da? Når partneren blir syk, Tove Skagestad 2008)

  • Snakk sammen om hvordan dere opplever situasjonen, om hva dere synes er vanskelig, om noe kan gjøre det lettere, om hva som er bra. Kan noen hjelpe deg med det du synes er vanskelig?
  • Snakk sammen om hvordan dere kan løse praktiske hverdagsoppgaver. Hvem skal gjøre hva? Hva kan den syke gjøre? Skal dere be om hjelp?
  • Snakk om annet enn sykdommen
  • Gi plass til humor, gjerne svart, og glede
  • Gi uttrykk for det dere er fornøyd med

Den ene ektefellen hadde alltid spist den øverste delen av rundstykket, selv om han best likte underdelen. Hans kone hadde gjort det motsatte. Begge trodde at den andre likte best henholdsvis over- og underdelen. Men de hadde aldri spurt hverandre...
- Karin Zimsen

 

Kilder:
http://www.lnt.no/jeg-er/paaroerende 
http://www.lnt.no/jeg-er/paaroerende/hvordan-takle-hverdagen

Et eksempel på dags-inntak av mat ved nyresvikt/dialyse

Hei. 

Da har jeg sittet og laget meg en liten oversikt over mat som jeg skal prøve å få i meg i løpet av dagen. Når du har nyresvikt og er i dialyse, så er det flere faktorer du må tenke over når du skal velge ut hva du skal spise og drikke. Du må være forsiktig i forhold til kalium, fosfat og salt, samt at du må få i deg nok energi og protein. Som de av dere som følger med meg vet, så har jeg slitt veldig med kvalme og nedsatt matlyst, noe som igjen har ført til at jeg har gått ned mye i vekt og at jeg har mangel på energi. Denne listen håper jeg skal hjelpe meg litt på veien tilbake til å få et mer normalt forhold til mat igjen, og gjøre jobben til nyrene litt bedre. 

Men det er viktig for meg å understreke at hvis du har nyresvikt, så bør du kontakte en ernæringsfysiolog og ta deg en god prat med h*n. Dette er bare et eksempel på hva du kan spise, men det kommer jo også an på hvor du er i sykdomsforløpet og hvilken type dialyse du har. 

Uansett, her har du listen. 

Meny ? et eksempel på et dagsinntak ved nyresvikt/dialyse:


Frokost:
2 brødskiver

1 skive kokt skinke, 15 g leverpostei, myk margarin

1,5 dl melk

kaffe/ te


Lunsj:
2 brødskiver

25 g makrell i tomat, 2-3 ts Cottage cheese,

myk margarin, paprika

vann/ husholdningssaft

1 frukt

Middag:
 ca 150-200 g fisk/ kjøtt/ kylling

ris/ pasta eller 2 små kokt poteter

200g kokte grønnsaker, saus,

vann eller mineralvann (Olden) eller saft

Mellommåltid:
½-1 frukt (et lite eple, pære)

eventuelt litt kjeks eller knekkebrød hvis du spiser lite

Kveldsmat:
2 knekkebrød med syltetøy og snøfrisk-ost

½-1 pære eller annen frukt

vann/ te

Håper det kan være til hjelp! 

- E.

det er den dagen i dag

Hei! 

Tenkte å sjekke inn og vise et lite livstegn. 

I dag er det en dårlig dag av flere ulike grunner, så nå ligger jeg godt inntulla i dyna i sofaen og bare håper at tida går raskere. Det er jo sånn at ting går bra, helt til det ikke lenger gjør det - og da kommer jo også gjerne alle dårlige og negative følelser på en gang. Og da er det viktig å bare la dem komme, få det ut og deretter reise seg opp igjen og børste det av seg. Men akkurat nå så vil jeg bare ligge her i kroken min, og rett og slett ha en "medlidenhets-fest" for meg selv. 

Håper du har en flott mandag, uansett hva du gjør eller hvor du er. 

- E. 

"Det kan det da ikke være så ille."

Jeg blir bare så oppgitt noen ganger. Jeg har skrevet om dette før, og gang på gang sier jeg at jeg prøver og ikke bry meg. Men det er jo visse kommentarer og utsagn som irriterer meg og som går inn på meg uansett hvor mye jeg prøver og ignorere det. Etter at jeg begynte å skrive om sykdommen og hverdagen min i bloggen, så har jeg stort sett fått bare positive og støttende tilbakemeldinger - noe jeg setter veldig stor pris på. Men så er det alltid en eller annen som klarer å komme med oppgulp - og det overskygger da alt det positive. 

Nå er det snakk om en gang jeg var ute på en grill-kveld eller utflukt sammen med kjæresten min. Nå har jeg i etterkant fått høre en kommentar om at siden jeg var ute på det, så "kunne jo ikke ting være så ille som jeg påstod". Neivel... For det første: Hvordan kan du uttale deg om det? Var du tilstede? Så du hva jeg gjorde og ikke gjorde? Og for det andre: Fortell meg, skal jeg bare sitte hjemme og synes synd i meg selv og ikke gjøre noe som helst? Jeg prøver så godt jeg kan å stenge ute sånne kommentarer og utsagn, men når det er kommentarer som tilsier at jeg overdriver eller lyver om situasjonen min, da blir jeg meget frustrert og såra. Jeg har gang på gang forklart og fortalt om min situasjon, både på godt og vondt. Men er jeg virkelig nødt til å måtte forsvare meg hver gang jeg er ute på et eller annet? Må jeg forklare og utdype hvorfor jeg drar ut? Kan jeg virkelig ikke unne meg en grill-kveld hos svigers (som forøvrig på 5-10 minutter unna) og kose meg? Kan jeg virkelig ikke dra på utflukter med kjæresten min, fordi jeg er syk eller har en dårlig dag? Må jeg virkelig få høre i ettertid at "Jamen, da er det jo ikke så ille, da." når jeg har vært ute på noe? Er det virkelig nødvendig??? Det er så lett for andre å sitte utenfor og se inn, komme med kommentarer og utsagn ut ifra det de tror de vet. Du leser kanskje det jeg skriver på bloggen min, men du kan ikke sette deg inn i min situasjon ut ifra teksten og påstå både det ene og det andre, og tro at du er ekspert på hvordan livet mitt er. For du leser bare ordene som jeg skriver, men du kjenner ikke smertene, tankene, følelsene og opplevelsen av det jeg går igjennom. Så kom ikke her og fortell meg (eller andre, for den saks skyld) at "det ikke er så ille". Du kan ikke bare påberope deg en ekspert-tittel på min situasjon, og tro du vet alt som skjer. For tro meg, du vet mindre enn halvparten av det som skjer. Èn ting er å sitte på andre siden av skjermen og lese det jeg skriver, en annen ting er faktisk å være den som opplever det. 

Så neste gang du tenker på å uttale deg om min situasjon - tenk deg nøye om. Jeg drar på disse utfluktene de gangene jeg føler for det - og ja... Til og med når jeg egentlig ikke føler meg i form. Hvorfor? Jo, fordi jeg vil ikke være av de som kun sitter hjemme i sofaen og klager og synes synd i meg selv. Jeg vil, som jeg har skrevet før, prøve å gjøre noe annet enn å bare sitte og vente på en telefon. Og den telefonen kan komme om 5 minutter og det kan komme om to år. Så si meg, skal jeg virkelig ikke tillate meg å gjøre ting i mellomtiden? Hva slags liv blir det? Hvis du virkelig ikke har noe annet å gjøre enn å komme med slike oppgulp, så vil jeg anbefale deg om å ta et ordentlig oppgjør med deg selv. 

Takk for meg!

I'm on my way

Hei igjen! 

Jeg må bare dele en kjempefin sang som traff meg midt i hjertet. Denne er fra en av mine yndlings-serier (NASHVILLE) og jeg gråt helt ærlig da jeg hørte denne sangen. Jeg følte meg veldig truffet, fordi det føles litt ut som om hun synger til/om meg. Uansett, det er en utrolig vakker og fin sang. Så jeg vil gjerne dele den med dere, og håper dere liker den like mye som meg. 

Enjøy! (Trykk her hvis ikke videoen funker https://youtu.be/_707gQPGjtE)
 

Hva skal man finne på? // Overanalysering

God morgen! 

Håper du har en fin morgen uansett hvor du er eller hva du gjør! 

Her i huset er det en veldig avslappende morgen. I skrivende stund ser jeg på Friends mens jeg koser meg med en kopp te og små-trollene (kaninene) som løper rundt omkring. Trampe graver faktisk på meg nå, vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det! Hehe, de er veldig morsomme, må jeg si. Planene i dag er ingen verdens ting... Jeg kommer nok mest sannsynlig til å legge meg i senga og sove litt til, tenker jeg. Siden samboeren er på jobb, er det veldig lite for meg å finne på i dag. Jeg kommer nok til å gjøre noe småtterier i løpet av dagen, som husarbeid og ryddig, og kanskje noe studering. Vi får se hva jeg finner på å gjøre. Det er også en del serier som jeg har gått glipp av eller som jeg har lyst til å begynne og følge med på, men jeg har liksom ikke helt lyst til det heller i dag, kjenner jeg. Men jeg får se hva jeg gidder og finne på etterhvert. Jeg har også lyst til å gå meg en tur i løpet av dagen, men så har jeg vondt i muskler og ledd, så jeg tror ikke at kroppen min orker det i dag. 

Samboeren min skal også på gutte-kveld med overnatting i kveld (du vet, fisking og padling og sånt), så da blir jeg alene i kveld. Jeg tror jeg kanskje vil studere eller lese en bok i kveld samt se på en serie eller to. Men nå er det liksom så lenge siden jeg har vært helt alene en hel kveld, så jeg er litt "redd" for å være helt alene. Det høres sikkert utrolig rart og teit ut, men vi har liksom hengt sammen stort sett hver eneste dag siden vi ble sammen, så det vil bli rart og godt. Men det som er så typisk med denne frøkna, er at når jeg er alene... så begynner jeg å tenke på mange ting, og det er gjerne da triste og vonde tanker kommer. Jeg har en uvane der jeg gjerne overtenker og overanalyserer ting til tider, og kanskje gjør "problemer" større enn de faktisk er. Jeg har jo slitt en del med depresjoner og angst i mange år, og spesielt det siste året, så jeg føler jo på det å plutselig sitte igjen alene når tankene kommer. Men på den andre siden så har jo alle par godt av å være fra hverandre og ha interesser utenfor forholdet, liksom. Så det er jo ikke det som er problemet. Problemet er jo bare min tankegang når jeg sitter igjen alene her hjemme. Men det løser seg nok på en eller annen måte. Huff, jeg høres sikkert utrolig teit ut nå. Men det er viktig å være ærlig om det man føler og tenker, og ikke gjemme seg fra det. Det har jeg gjort i så alt for mange år, og det har tatt meg igjen og bitt meg i rumpa. Så å gjemme seg bort fra egne følelser og tanker er ikke noe som jeg har lyst til å gjøre lenger. 

Men nå skal jeg ikke bable mer om det. Nå er det medisin-tid, og kanskje litt sove-tid på denne frøkna. Vi snækkæs! 

- E. 

Jeg vil ikke bare sitte her og vente på en telefon

Hei og hå! 

Da var det torsdag allerede, og datoen er 21.juli 2017. Hvor ble det av tida? Det var jo 17.mai for bare noen få uker siden!?! Noen ganger går tiden så alt for fort, og man rekker ikke å tenke over det. På èn måte er det jo veldig bra for min del, siden livet mitt står på vent og bare venter på å begynne. Men på den andre siden, så synes jeg at tiden går litt for fort. Jeg føler at jeg egentlig ikke rekker og følge med i hva som skjer rundt meg, noe jeg ikke liker. For de som kjenner meg vet jo at jeg er en liten (Okei, stor) kontroll-frik som liker å ha kontroll på det som skjer rundt meg. Uansett, for noen måneder siden hadde jeg lagt planer om å begynne å trene og kanskje begynne med dans, igjen. Ja, begynne å gjøre noe mer ut av livet istedenfor å bare gå hjemme og vente på en telefon. Tja, det var jo for tre-fire måneder siden, og her sitter jeg ennå. Men jeg har jo nett-studier som jeg trives veldig godt med, samt at jeg er så heldig og har fått en praksis-plass. Til tross for det, så føler jeg fremdeles på det at jeg ikke klarer og leve livet mitt slik jeg vil. Så nå har jeg bestemt meg for å iallefall prøve å trene mer, begynne å danse igjen (forhåpentligvis klarer kroppen min det, vi krysser fingrene!) og bli et frilufts-menneske. Grunnen til at jeg vil begynne og trene, er fordi jeg hovedsaklig må det for å trene opp kroppen min til operasjonen og for at rehabiliteringen i etterkant av den vil gå bedre og raskere. For jo bedre form kroppen min er i, jo raskere blir jeg frisk. 

Jeg har jo også som nevnt begynt å søke en del jobber rundt omkring. Jeg har også vært i noen intervjuer, som har gått bra. Men jeg har jo ikke vært så heldig og fått noe jobb ennå. Det er jo klart at det er kjipt og surt, for en del av meg føler at det kanskje er på grunn av sykdommen min - at folk ikke tør å ansette meg fordi jeg er syk. Men samtidig, så er det jo noe jeg må regne med. Jeg kan jo skjønne at arbeidsgivere er litt skeptiske til å ansette syke folk med tanke på sykdomsfravær osv. Men jeg vil ikke la det stoppe meg, for jeg vil prøve og komme meg ut i en eller annen jobb om det så bare er èn dag i uken. Jeg har også begynt å se etter lærling-jobber, og heldigvis så er det flere lærlingjobber som kan tilrettelegge ut ifra min situasjon. Og det lover jo bra! Nå har jeg også begynt forberedelsene til eksamen i nov/des, og leser og gjør en del notater i forhold til det. Tro det eller ei, men jeg gleder meg faktisk litt til eksamen. 

Vi har også snakket om at vi vil prøve og bli flinkere til å dra ut på små og mellom-store utflukter - selvfølgelig med tillatelse fra sykehuset. Men nå har jeg brått fått informasjon om at jeg kanskje kan være maks 48t unna sykehuset, og hvis det stemmer så blir det jo lettere og dra ut på ting. Men jeg må jo forhøre meg om det på neste kontroll. Det er jo ganske typisk at når man er jevnlig på sykehus, så får man utrolig mange ulike beskjeder og forskjellig informasjon. Nå har jo jeg også byttet sykehus, og da må man jo regne med at det er forskjeller på sykehusene og deres prosedyrer. Men nå får jeg aller først vente og høre hva sykehuset sier, før jeg eventuelt legger ut på flere turer. 

Bortsett fra det, så er det eneste nye som har skjedd de siste dagene er at jeg har hatt en liten betennelse i kateter-utgangen. Det kan utvikle seg til en infeksjon, noe som ikke er så bra. Men jeg har fått beskjed om å holde et ekstra øye med det, og rense godt hver eneste dag. Hvis det ikke har blitt bedre innen mandag, så må jeg dra inn til sykehuset for å ta noen prøver og eventuelt få noen medisiner. For det siste man vil, er å få bukhinne-betennelse. Hvis dere vil lese mer om hva bukhinne-betennelse er, så gå inn her: https://sml.snl.no/bukhinnebetennelse

Sånn, det var vel det jeg hadde på hjertet i dag. Nå skal denne frøkna gjøre litt husarbeid og deretter ta meg en matbit mens jeg studerer litt. 

- E. 

Jeg har kun ett mål

Hei! 

Jeg skal nå skrive et innlegg om noe jeg har tenkt på veldig mye, spesielt etter å ha opplevd alvorlig sykdom i nær familie og med meg selv. 

Før så var jeg utrolig opptatt av at alt skulle være så perfekt og ordentlig som mulig. Alt fra karakterer til klær til utseendet - alt skulle være 110% perfekt. Og når det ikke var det, så ble jeg skikkelig sur og frustrert, og følte meg mislykket. Det kan muligens også skyldes at samfunnet allerede da begynte å kreve perfeksjon og skyhøye forventninger på alle områder - og jeg gjorde alt jeg kunne for å nå opp til disse. Og dette betyr da alt - det å få mest mulig anerkjennelse på alt du gjør. Helt til sykdom og dødsfall inntreffer - da innser man at disse tingene ikke lenger er så viktig. 

For når alt kommer til alt, så spiller det egentlig ingen rolle om du har bare 5'ere og 6'ere på vitnemålet ditt eller om du har en leder-jobb eller hva det nå enn måtte være. For når du kommer i slike situasjoner hvor du opplever at noen i nærmeste familie er dødssyk eller du blir veldig syk selv, så forstår du veldig raskt hvor lite det har å si. Da er det ikke lenger så viktig om du er verdens flinkeste i matte, eller hvor mye du tjener. Det eneste som teller da, er den tiden du får med dine nærmeste og det du må gjøre for å selv bli frisk. Som mange av dere vet så har vi opplevd at en i vår nære familie fikk dødelig kreft - og jeg kan ikke en gang forklare med ord hvor j***** vanskelig det var for oss alle. Å oppleve at en du har så kjær forsvinner rett foran nesen på deg og blir til en person du slettes ikke kjenner igjen, er ubeskrivelig vondt og vanskelig. Det er så mange tanker og følelser som kommer og går, og man lever i sin egen boble hvor man fra dag til dag bare prøver og holde maska og holde ut så godt man kan - ikke bare for vedkommende som er syk, men også for sin egen del. Men det er i nettopp slike situasjoner man innser hvor fort livet kan snu og hvor lite det betyr alt det andre som man har jobbet for. I slike situasjoner så har det ingenting å si hvordan vitnemålet ser ut, hva slags jobbtittel man har eller hvor mye man har på konto. Det eneste som teller, er tiden man får med vedkommende som er alvorlig syk. Jeg syntes at vår situasjon var uutholdelig, og det var også fordi jeg bodde den siste tiden i Oslo hvor jeg skulle gjøre ferdig utdanningen min. Jeg ville aller helst dra hjem og være hjemme mest mulig - men jeg fikk ikke lov av mamma. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ikke finne på å avbryte utdanningen for å komme hjem - så jeg måtte istedenfor love henne og gjøre ferdig utdanningen, uansett hva. Jeg tenkte veldig mye på dette, og følte på mange måter at jeg måtte uansett dra hjem. Men på den andre siden, så var dette hennes ønske og jeg kom frem til at jeg heller ville oppfylle hennes ønske - istedenfor å kun tenke på hva jeg selv ville. Det var dette som var viktig for henne og hennes ønske for meg, så da måtte jeg bare holde dette løftet. Det var tungt, vanskelig og vondt, men jeg ville ikke skuffe henne. 

Det var selvfølgelig flere som ikke helt skjønte det valget jeg tok, noe jeg forstår. Men samtidig, så kan man ikke helt sette seg inn i en slik situasjon før man står midt oppi dette selv. Jeg hadde flere runder med meg selv på det tidspunktet, og følte mange ganger for å bare gi opp og dra hjem. Men da visste jeg at mamma kom til å bli veldig lei seg, fordi da ville hun følt at jeg ga opp kun fordi hun var syk. Og det var noe av det verste hun kunne tenke seg - å være grunnen til at noen ga opp noe for hennes skyld. Hun ville ikke være et offer eller en grunn til at noen ga opp noe for henne. Hun ville at de rundt henne skulle leve så normalt som mulig, og derfor ville hun heller ikke være til bry. Hun klagde aldri til oss i familien, hun satte pris på de gode dagene hun fikk. Selv om hun hadde dårlige dager, så kunne man aldri høre henne klage. Hun var bare veldig glad og takknemlig for de dagene hun kom seg opp av senga og ut av huset. Og når du ser en dødssyk person sette så mye pris på enkle og små ting i hverdagen, så får det en til å tenke over mye. I perioden hun var veldig syk og også i perioden etter at hun døde - så har tankemåten min endret seg drastisk. Jeg ble mye flinkere til å senke mine krav og forventninger til meg selv, til andre og generelt til livet. Jeg tok en dag om gangen og gjorde det beste jeg kunne ut av hver dag. Så ble jeg syk selv... 

Og nok en gang kommer disse tankene. Nå er det heldigvis stor forskjell på mamma sin situasjon og min egen, men tankene og følelsene kan jeg tenke meg er stort sett det samme. For i det øyeblikket man får en diagnose eller en sykdom, enten det er en kronisk sykdom, en alvorlig sykdom eller en livstruende sykdom, så blir man bombadert med mange ulike følelser og tanker. Man blir sint, frustrert, skuffet, deprimert, nedtrykt, usikker, redd, fortvilet, forvirret og får en sterk følelse av urettferdighet. Man føler seg ofte isolert, misforstått og usosial. Man lever i sin egen lille verden hvor veldig mye dreier seg kun om sykehus, blodprøver, sprøyter, medisiner.... Ja, you name it. Det er naturligvis ikke lett å være syk, uansett hvilken sykdom det er snakk om. Men det er èn ting som er sikkert, og det er at man blir så utrolig mye flinkere til å sette pris på de små og enkle tingene i hverdagen. For andre er det kanskje viktig å reise og oppleve masse og få en høyt betalt jobb - og ja da... Det er kjempefint, det. Men det er ikke det som teller, det som teller er jo at man har det bra og at man gjør ting for å bli lykkelig på egne permisser. Ikke streve og gjøre alt for å bli perfekt og anerkjent av alt og alle - og å tjene masse penger, ha en topp-stilling og ha båt, bil, hytte, hus, basseng osv. Det som teller er jo enkelt og greit familie (selvfølgelig), at man har et tak over hodet og mat på bordet, og til syvende og sist - at man har det godt med seg selv. For det har ingenting å si om du har hundretusenvis av penger på konto, båt, hus, hytte, bil, reiser og alt det, hvis du ikke har det godt med deg selv. 

Jeg var, som sagt veldig opptatt av å fremstå feilfri før. Men nå, så spiller det ingen rolle lenger. Ja, jeg synes det er utrolig gøy når jeg får såpass gode karakterer som jeg har fått på ulike studier, men det er ikke alt som teller. Det har ingenting å si for meg hvor mye penger jeg eller andre har på konto, så lenge man er fornøyd med seg selv. Det har ingenting å si hva slags jobbtittel du har, enten du er arbeidsledig, er en kokk, en barnehagelærer, er en sykepleier eller jobber på Kiwi - så lenge du er en god person som kan oppføre deg. Jeg er kjempefornøyd de dagene jeg klarer å gjøre enkle ting som husarbeid og som å gå i butikken. Eller dra ut på piknik sammen med forloveden min, eller gå tur med hunden til svigers. Det er så utrolig lite som skal til. Jeg synes at vi alle kan bli mye flinkere til å sette pris på de små tingene i hverdagen - og at vi skal senke forventningene og kravene til oss selv og de rundt oss. Og rett og slett bli flinkere til å ta èn dag om gangen. Jeg sier ikke at man ikke skal jobbe hardt og slutte å sette seg mål - jeg sier bare at man kan ta det litt roligere og bli flinkere til å nyte at man lever, rett og slett. 

Akkurat nå så har jeg kun ett mål - og det er å bli frisk. Det innebærer å passe på kostholdet, trene opp kroppen, gjøre små og enkle ting i hverdagen samt å prøve og leve et så normalt liv som jeg overhodet kan til den dagen jeg får beskjed om at jeg må komme til sykehuset for transplantasjon. For selv om jeg har begrensninger i livet mitt akkurat nå, så vil ikke det si at jeg må slutte å leve livet mitt. Det vil si at jeg må ta noen hensyn, og at jeg må være klar for å hoppe inn i bilen når som helst. Og selvfølgelig ta behandling, ta medisiner og møte opp på kontroller - utenom det, så må jeg prøve og leve livet så normalt som mulig. Det vil ikke si at jeg ikke har dårlige dager hvor jeg ikke har dårlige tanker og hvor jeg er så flink til å sette pris på de enkle tingene - for tro meg... Det er ikke så enkelt. Men da er det ekstra viktig å ta vare på de gode øyeblikkene og de gode dagene som man får - enten man er syk eller ikke. For man må jo ikke være syk for å ha dårlige dager, alle har jo dårlige dager. Poenget mitt er at man skal sette pris på de små og enkle tingene - og å leve livet fullt ut uavhengig av saldo på konto, jobb-tittel, karakterer på vitnemål, hvordan man bor osv. 

Sånn, det var dagens dype innlegg. Nå skal jeg legge meg i senga igjen og slappe av en liten stund til. 

Håper du har en fin dag uansett hva eller hvor du befinner deg. 

- E 

Velkommen tilbake, hverdag

Tudelu! 

Jeg håper dere alle har hatt en fin ferie så langt, og at dere koser dere uansett hva dere gjør. 

Hos oss skjer det ikke stort for tiden, nå har Richard begynt på jobb igjen og hverdagen vår har gått tilbake til normalen etter to fine og hyggelige ferieuker sammen. Vi har jo ikke gjort så mye, og det er jo hovedsaklig fordi vi fant ut at vi bare ville slappe av og ta det helt med ro. Planen var jo også å få tatt en liten tur til Otta, men dette fikk vi ikke gjort på grunn av at formen ikke tillot det nå. Det er jo veldig kjipt og trist, men sånn er det. Når kroppen ikke er i slaget, så skal man lytte til kroppen og ta det derfra. Vi har uansett tenkt å dra til Otta i løpet av den nærmeste fremtiden, men vi må jo se an ting først. Som nevnt i starten av innlegget, så har Richard begynt på jobb igjen og jeg surrer jo her hjemme. De siste dagene har vært litt dårlige, og det er på grunn av formen. Jeg er kvalm, har vondt i kroppen, er svimmel og føler meg ikke på topp. Men til tross for dette, så har jeg fått gjort unna en del ting her hjemme samt å søke flere jobber. Jeg må jo ærlig talt si at jeg er mer og mer skeptisk til om jeg klarer en jobb, selv en deltidsstilling. Men jeg vil prøve og se hva jeg kan klare. Jeg har jo vært så heldig å få en praksis-jobb hos svigermor, så jeg får være der 1-2 dager i uken når formen tillater dette. Så bare det hjelper jo i massevis! Jeg vil uansett prøve å finne noe å gjøre ellers, fordi jeg vil ikke gå her hjemme dag ut og dag inn, og ikke gjøre noe produktivt. Ja, jeg er syk og blir fort sliten. Men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre noe og føle meg nyttig! Nå skal jeg uansett prøve og sette meg ned med å studere - noe jeg egentlig har hatt planer om hele uka, men jeg har ikke vært i form til det. Men nå skal jeg hvertfall prøve en halvtimes tid, og se om jeg ikke får gjort unna noe. 

I kveld skal vi derimot på Stand-up show i Son, med selveste Tommy Steine. Så det blir gøy! Vi har ikke fått vært ute på noe sånt på en god stund, så dette blir koselig! Eller, vi var jo på en date i forrige uke, noe som også var veldig hyggelig! Det er viktig å ta seg en kveld eller to i uken, og bare være kjærester og kose seg i hverandres selskap. For det er jo så fort gjort at man glemmer hverandre litt i hverdagen, og ting drukner litt bort når man har ting å gjøre. Så vi har bestemt at vi skal bli flinkere til å gjøre nettopp sånne ting. 

Det går også veldig bra med våre nye familiemedlemmer, Meeko og Trampe. De har funnet seg veldig godt til rette nå, og løper og spretter rundt i leiligheten. De er virkelig noen rare personligheter, noe som er kjempegøy! De er strake motsetninger av hverandre, Meeko (gutten) er skeptisk, redd og rolig. Mens Trampe (jenta) er spinnvill, kjempenysgjerrig, utforskende og gnagende. Så, vi kan trygt si at de passer godt sammen. Det virker også som at de har blitt kjærester, for de koser veldig mye med hverandre og passer på hverandre. Og det er jo superkoselig! Det kan jo hende at det da dukker opp noen nøster etterhvert, men det tar vi når den tid kommer. Uansett, vi storkoser oss sammen med de nye familiemedlemmene våre. 

Sånn, det var vel det jeg hadde på hjertet i dag. Ikke så mye nytt å fortelle, egentlig... Det går jo stort sett som det pleier, det går opp og ned, og vi prøver å leve så normalt som mulig denne tiden frem mot den dagen jeg skal transplanteres. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, og prøver heller å leve èn dag om gangen. Jeg får jo ikke gjort noe mer enn det, så jeg får bare fokusere på ting som jeg kan kontrollere selv, og så får sykehuset og helsepersonellet ta seg av alt det andre. 

- E 

Gode nyheter?

Tudelu! 

Jeg sitter nå i skrivende stund i slutten av PD-dialysen for i dag, og tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg. Jeg hører ikke så mye fra meg for tiden, og det er det flere grunner til. Hovedsaklig er det fordi samboeren min har ferie, så vi prøver og prioritere å komme oss ut og være litt aktive. 

Men jeg var jo på kontroll på sykehuset på onsdag i forrige uke. Og det gikk jo så bra som det kan gå, bortsett fra at jeg har for høyt blodtrykk (igjen!) og kreatinin-nivået hadde steget en del (fra 520 til 640). Dette syntes jeg hørtes skummelt ut, fordi man vil jo helst ikke at kreatininen skal stige, men at den skal holde seg nede og stabil. For dere som ikke vet eller husker hva kreatinin-nivå vil si, så er det nyre-verdiene... Jeg hadde også litt for høye nivåer av Fosfat og Kalium.. Så nå må jeg begrense litt i forhold til hva jeg spiser og drikker, samt være nøye med å ta medisiner som foreskrevet. Jeg har de siste dagene, eller egentlig den siste uken, kjent det veldig på kroppen at ting ikke er helt på stell. Kroppen er til tider utrolig slapp og tung, og jeg sliter med å holde meg oppe - ja, til og med å gå. Jeg har også vært utrolig kvalm og kastet opp, noe som er en stund siden sist. Jeg har også hatt vondt i nyrene, noe jeg kan få hvis jeg for eksempel har spist mat som inneholder for mye salt. Til sist har jeg vært utrolig mye trøtt, så jeg har sovet så lenge og så mye som mulig. Det var vel en gang jeg sov i 14 timer, og var fremdeles ikke uthvilt (men altså, noen steder må jo grensa gå!). Nå sitter jeg altså i senga og venter på at behandlingen skal bli ferdig. Men vi kan kanskje ha kommet et steg lenger i forhold til transplantasjon, jeg har nå en som er villig til å donere bort nyren sin (herregud, jeg er skikkelig takknemlig, men samtidig så vil jeg ikke motta den fordi jeg er redd det vil skje noe med vedkommende!) til meg. Så i slutten av august så vil det muligens bli klart om vi er en match eller ikke. Jeg håper jo at vi ikke er en match, fordi jeg vil ikke at det skal skje noe med vedkommende... Men samtidig håper jeg jo også at vi er det, men... Ja, det er en god miks av ulike følelser knyttet til dette. Jeg føler ikke at det er riktig at en helt frisk og sunn person skal legge seg på operasjonsbordet og operere ut et organ bare for å gi meg et bedre og friskere liv. Jeg synes det er veldig surrealistisk og litt ekkelt, på en måte. Så ja, mange blandet følelser om dette, altså. Men nå får vi først ta en ting om gangen! 

I ferien har vi ikke gjort så mye, egentlig. Vi har bare kost oss i solen og vært sammen med familie. Ja, også har vi fått oss to kaniner som er så utrolig søte! Vi holder fortsatt på å bli kjent med disse søte krabatene, men de har funnet seg godt til rette (eller iallefall hun ene). Resten av ferien skal bare tilbringes ved bryggekanten, på stranda eller her hjemme. Vi snakket jo om å ta en tur til Otta, men det er ikke denne frøkna i form til helt ennå. Så det får vi komme tilbake til når formen stabiliserer seg igjen. 

Men nå skal jeg sove en times tid til, og da er behandlingen forhåpentligvis ferdig når jeg våkner. 

Sjallabajs!