"Men du ser jo ikke så syk ut, da."

Hei! 

For et fantastisk vår-vær det er i dag! Det er utrolig deilig å kjenne den milde og gode vår-luften og ikke minst se og føle solen varme. Ah, jeg bare gleder meg ordentlig til tiden som er i vente nå! 

Uansett, i dag kom jeg meg ut av døren for første gang på noen dager. Jeg tok meg en liten tur til senteret for å gå rundt og titte, og for å slå ihjel litt tid. Men det varte jo ikke lenge, for etter en liten stund ble jeg skikkelig sliten og fikk vondt i hele kroppen. Jeg orka rett og slett nesten ikke å gå mer. Det toppa seg da jeg gikk rundt på en butikk, og ble med ett veldig svimmel og holdte på å gå i bakken - og tryne i en hylle med pynte-gjenstander. Men det gikk bra, heldigvis! Uff, jeg følte meg så dum.. Men jeg tok til fornuft og dro hjem igjen. Og jeg synes det er utrolig slitsomt og kjipt, for det er liksom så lite som skal til for at jeg blir sliten eller får smerter. Jeg hadde gleda meg skikkelig, fordi jeg ville gå rundt og slappe av, kanskje kjøpe noe småtteri og bare kose meg. Det er ikke så mye som skal til. Men i dag var ikke dagen for det. 

Jeg merker jeg blir også litt frustrert, skuffa og lei meg angående andre menneskers holdning til sykdom. La oss ta mitt tilfelle, da. Jeg har en såkalt "usynlig" sykdom, det er en sykdom som du kanskje ikke ser på kroppen min at jeg har. Når du møter meg på butikken eller hvor det nå enn er, så kan du ikke alltid se det på meg at jeg er syk. Og det er da jeg ofte får høre: "Men du ser jo ikke så syk ut, da." Og da blir jeg helt ærlig sur, frustrert og skuffet. For da høres det ut for meg at vedkommende egentlig sier "Er du egentlig så syk?" eller "Du er jo ikke syk når man ikke kan se det på deg." Altså, jeg vet at det er et uttrykk og at mange ikke mener noe med det. Men jeg kan rett og slett ikke noe for at jeg tar det negativt. Man kan heller omformulere seg og heller si "Du holder deg godt til å være syk" eller rett og slett bare spørre vanlig hvordan det går. Det er jo også de som mener at jeg ikke er så syk, fordi jeg ser frisk ut og fordi jeg kanskje tar en tur til Tusenfryd eller hva det nå enn måtte være. Men la meg bare si det at dere som mener at det ikke er så ille, dere vet ikke hvor feil dere tar. Denne sykdommen, som mange andre sykdommer, tar ekstremt mye energi og krefter fra en. Og den bringer med seg utfordringer. Man går bestandig rundt å tenker på alt mulig, både positive tanker og negative tanker, som for eksempel:
- Om man kjenner noe smerter i nyrene, blir man med ett veldig redd og skremt, fordi man blir redd for at nyrene svikter igjen.
- Man må passe på salt-mengden i mat og i drikke.
- Man må passe på Fosfat-mengde og Kalium-mengde i mat og drikke.
- Man må ta medisiner til et visst punkt hver dag.
- Man må rense og stelle kateter-inngangen annenhver dag.
- Man må sette opp dialyse-utstyr og sette på dialyse-maskinen hver dag og koble seg til hver eneste natt.
- Matlysten kommer og går akkurat som den vil, så jeg får ikke i meg i nærheten av så mye mat som jeg ønsker.
- Man må dra på sykehus for å ta blodprøver, blodtrykk, sjekke urin-mengde, snakke om medisiner/bivirkninger og forberede seg til en operasjon der man får et organ fra et annet menneske.
- Man blir fort sliten og man kan få vondt i ledd på grunn av sykdommen.
- Man får vondt i hodet og føler seg uvel på grunn av høyt blodtrykk. 
- Man må passe på vekt på grunn av dialysen og på grunn av eventuelle vann-opphopninger i kroppen. 
- Man må ta medisiner/sprøyte for å øke blod-prosenten i kroppen på grunn av sykdommen. Faller blodprosenten under ett viss tall, så må man få blod-overføring, noe jeg har fått to-tre ganger. 
- Man er utsatt for å få diabetes. 

Og vet du, da nyrene mine sviktet sist gang, så var det bare timer før jeg kunne fått organ-svikt. Altså, det vil si at ALLE organene mine kunne sviktet hvis ikke jeg hadde kommet meg til sykehuset. Så jo, jeg er syk. Alvorlig syk. For at jeg skal få et tilnærmet normalt og ordentlig liv, så må jeg få en ny nyre fra et annet menneske. Hvis ikke så må jeg fortsette som dette resten av livet, og risikere at nyrene svikter nok en gang og kan kanskje i verste fall drepe meg. Nå setter jeg ting litt ekstra på spissen og er ekstra direkte, for jeg blir forbanna når jeg hører at noen mener at jeg ikke er så syk og at jeg overdriver. Er du en av de som mener det, så sier det mer om deg. Selvfølgelig så er det mange sykdommer som er usynlige og som man kanskje ikke helt forstår alvorlighetsgraden av det og hva det kan gjøre med livskvaliteten til de som er rammet av det, og deres pårørende. Og ja, det kan være lett å komme med en kommentar om det. Men vær så snill, tenk deg litt om før du kommenterer om andres liv og sykdommer. For det er mye mer til situasjonen enn det du er klar over. 

Nå er det heldigvis sånn at jeg har en veldig, veldig god sjanse for å få et vanlig og langt liv med en ny nyre, og med riktig oppfølging. Og jeg er også veldig heldig som har mennesker rundt meg som støtter meg 100% av tiden og som stiller opp for meg uansett hva det måtte være. Jeg har flere som har tilbudt seg å gi meg en nyre, noe jeg setter ubeskrivelig stor pris på. Men jeg vil ikke være den som ber eller spør andre om å få nyre. Jeg mener at det er frekt og jeg vil ikke tillate meg selv og forvente å få nyre fra mine nære og kjære. Det er, som jeg har vært innom før, et vanskelig valg å ta - og ikke alle er komfortable med det. Og jeg forstår det helt og fullt ut! Det er opp til hver enkelt om man vil ta det valget eller ikke. Man skal uansett ikke dømme de som velger å ikke gjøre det, synes jeg, iallefall. Når det kommer til nyre-donasjon, så foregår det slik at hvem som helst kan donere bort en nyre. Mange tror at det MÅ være noen i nær familie som må gjøre det, men det må faktisk ikke være det. Hvis jeg har forstått det riktig, så er det vevstype som er avgjørende, så det vil si at noen som har tilnærma helt lik (eller ganske lik) vevstype, utseendes-messig og oppbygging, har størst mulighet for å bli "godkjent" av immunforsvaret. Det kan hende jeg tar litt feil, men det er iallefall det jeg har blitt fortalt angående donasjon og hvem som kan donere. 

Uansett, nå har jeg fått ut litt frustrasjon angående ting jeg har tenkt litt på og som har gått litt innpå meg. Om du synes jeg rabler i vei og skriver for mye om sykdom, så er du ikke nødt til å lese bloggen min. For sannheten er at sykdommen er faktisk en del av livet mitt og det tar opp mesteparten av tida mi. Så selvfølgelig så er det veldig mye sykdoms-skriverier. Men det er ingen som tvinger noen til å lese om det. Er du interessert i å lese og følge med hvordan det går med meg - så fint! Er du nysgjerrig på hvordan det er å være nyre-syk eller hvordan en transplantasjon foregår, og hvordan man kan leve med det, før og etter operasjon, så følg gjerne med. Jeg kommer uansett til å skrive om nesten alt som skjer i forhold til sykdommen og tanker rundt det - det var jo derfor jeg opprettet denne bloggen - for å opplyse og for min egen del. 

Til neste innlegg. 

Når du er sykemeldt og prøver å fylle opp fritiden

Hei og god mandag! 

I dag er en god dag! Formen er endelig mye bedre og jeg orker å gjøre hverdagslige ting som å vaske opp, tørke støv og vaske klær - you know.. Typiske hverdagslige ting. Nå tar jeg en liten pause og ser på The Kardashians. Ja, jeg vet... Jeg må innrømme at det er en "guilty pleasure" å se på blant annet The Kardashians. Og det er ikke fordi jeg er noe stor fan av dem, men fordi jeg synes at det er interessant å se på fordi den serien beviser at selv om man har drøssevis av penger og suksess, så er du ikke immun mot å ha det vanskelig og oppleve utfordringer. Jeg må også innrømme at det er litt gøy å se på også, for det er jo noen øyeblikk som får meg til å le. Hovedgrunnen til at jeg nå ser på det er jo fordi jeg er syk og har ikke noe jobb å gå til - da blir det fristende å sette seg ned og se på dårlige tv-programmer for å få tida til å fly. Nå har jeg vært sykemeldt i ett og et halvt år - og på et viss punkt blir du så lei av å ikke ha noe gjøre, så du bare ser på det som går på TV (enten det er bra eller dårlig) og prøver å få tida til å gå. 


Når vi først er inne på emnet "guilty pleasures", så har jeg jo flere serier som jeg elsker å se på - ikke fordi jeg identifiserer meg med menneskene i seriene - men fordi det er så fascinerende å se hvordan noen mennesker oppfører seg, hvordan de tenker og hva slags holdninger de har. To eksempler er: 
1.Desperate housewives of Beverly Hills 



2. Svenske Hollywood-fruer 

 

 

Så, har du sett disse programmene, så vet du hva jeg snakker om! 

Nå har jeg uansett blitt hekta på en serie jeg synes er veldig morsom og bra, og den heter "Younger". Jeg digger den selvfølgelig ekstra mye da mitt barndoms-idol, Hilary Duff, er med i serien. Uansett, nå har min kjære samboer fått tak i alle episodene som er tilgjengelig, så jeg har noe å se på de gangene jeg kjeder meg veldig når han er på jobb. 

 

Sånn, da skal jeg se på mer TV før jeg gjør litt mer husarbeid. Oh my god, katten snorker! Aw, så søtt!! 

Vel, nå er jeg ferdig! Snakkes! 

Sykehus - tur

God søndag. 

Herregud for et vakkert vær det er i dag! Man får jo ordentlige sommer-vibes av å sitte ute og kjenne sola varme over hele kroppen. Det har vært etterlengtet i noen måneder, for å si det sånn. 

Over til noe annet, i går kveld ble jeg lagt inn på sykehuset i noen timer. Jeg har vært ganske dårlig de siste dagene med kvalme, oppkast, hodesmerter, svimmelhet, slapphet og en matlyst som ikke har vært tilstedeværende. På dagen i går virket det som at det begynte å bli bedre, men så ble jeg utrolig slapp og sliten at jeg klarte nesten ikke å holde meg på beina. Jeg måtte liksom holde tak i ting for å beholde balansen - skikkelig ekkelt med andre ord. Jeg fikk et flashback til den alvorlige nyresvikten jeg fikk i desember i fjor og ble med ett veldig redd. Jeg trodde at nyrene hadde begynt å svikte enda mer, og redselen bygget seg opp inne i meg. Hjemme hos svigers tok vi pulsen på meg og det viste seg at jeg hadde 117 i hvilepuls, noe som ikke er normalt. Samboeren min fikk ringt til legevakten og vi ble bedt om å komme inn til en sjekk. Men da vi kom dit, fikk de ikke tatt så mange prøver da de ikke hadde mulighet til å ta alle prøvene som de trengte med tanke på nyresykdommen. Så da ble jeg henvist til sykehuset. Kl 23.00 var vi fremme ved sykehuset og jeg ble tatt inn til undersøkelse veldig raskt. Det ble tatt mange blodprøver, blodgass (som var forferdelig vond!), urinprøve og blodtrykk + puls. Og jeg ble også selvfølgelig spurt ut om alt mulig i forhold til sykdommen. I løpet av de neste timene på sykehuset, følte jeg meg med ett mye bedre og følte meg bare trøtt og sliten. Blodprøve-svarene kom tilbake og de var normale (eller så normale de kan være med tanke på nyresykdommen) og kreatinin-nivået var på ca 500 (som den har vært i de siste ni månedene). Urin-prøven var ikke helt perfekt, men det er den aldri på grunn av nyrene. 
De ville egentlig ha meg der til over natta til observasjon, men jeg fikk lov til å dra hjem med tanke på at jeg måtte ta dialyse og også fordi jeg ikke ville være der. Jeg har utviklet en slags "angst" for sykehus og hater og være der med mindre jeg absolutt må! 



De fant uansett ikke ut hvorfor jeg har vært så dårlig. De trodde det kunne være noe virus, men det slo ikke ut noe på CRP'en. Så det kan være en mulighet at jeg bare var utslitt. Så nå får jeg bare være litt ekstra flink til å ta hensyn til meg selv og slappe av. Når det kommer til matlysten, så er det helt normalt med nyresvikt, at man får nedsatt matlyst. Det kan også være på grunn av medisinene jeg går på - I don't know. Uansett, så prøver jeg å lage meg en grei mat-rutine, så får vi se om jeg ikke får litt mer matlyst etterhvert. Men det går hvertfall mye bedre med denne frøkna i dag, og håper jeg slipper å bli lagt inn på sykehuset til jeg blir transplantert! 

Ha en fortsatt fin søndag! 

Better days are coming

Hei

Jeg sjekker inn med et lite innlegg. Nå er jeg syk igjen, det er nå tredje dagen denne uken jeg er syk. Det har vært to dager med konstant hodepine og nå har det blitt litt verre. Nå er det kvalme og oppkast ved siden av denne hodepinen. I går var jeg bedre og kunne gjøre forskjellige ting her hjemme. Men i dag ble det dårlig igjen. Huff, det er utrolig slitsomt, men det er jo bare for en periode frem til jeg blir transplantert. Men nå har samboeren min vært på apoteket og hentet ut kvalmestillende og smertestillende, så forhåpentligvis lindrer det mye.

Så nå skal jeg få i meg noe medisiner, litt farris/eplejuice og salt potetgull. Det skal visst hjelpe på. Så får vi se hvordan formen blir utover kvelden.

Better days are coming!

En god nyhet // Det konstante jaget etter status

Hei! 

Da var det tirsdag allerede, og snart så er mars-måneden over. Jeg må si at tiden går ganske fort! Altså, bare tenk at for ett år siden så ble jeg ferdig med Hemo-dialyse på sykehuset. Du vet, da jeg måtte reise frem og tilbake til sykehuset for å ligge i en stol i fire timer tilkobla en dialysemaskin, annenhver dag. Vel, jeg kom jo på bedringens vei den gangen. Og jeg var jo stabil i to måneder før det begynte igjen. Så rart å tenke på at det nå er snart ett år siden jeg fikk beskjed om at jeg måtte begynne med PD-dialyse og at jeg skulle transplanteres. Nå, ett år etter, er jeg snart i mål. Snart. 

På torsdag var jeg tilbake på sykehuset igjen for å ta flere blodprøver, ta et blodtrykk og for å snakke med legen. Det har jo vært litt fremgang siden sist, blodtrykket mitt har gått litt ned og er stabilt. Det er fremdeles høyt, men lavere enn før. Og nå til den gode nyheten: jeg er nå søkt inn på donor-listen. Jeg vil få en bekreftelse i løpet av et par uker om jeg er inne eller om jeg må ta noen nye prøver. Jeg håper jo selvfølgelig jeg ikke trenger å ta flere prøver. Men man vet jo aldri. Det kan jo være noe de vil ha tatt på nytt for sikkerhets skyld. Men nå får jeg bare vente og se, og håpe på det beste. 

Over til noe annet, jeg har nå fått brudekjolen min. Yey! Den er kjøpt brukt og var veldig rimelig. Jeg har ikke noe lyst til å bruke masse penger på en kjole jeg kun skal bruke en dag... Vi har bestemt oss for at vi skal ha et lite og rimelig bryllup, og det skal ikke brukes masse penger og det skal ikke være overdådig med gaver til gjestene og catering-mat som koster skjorta. Jeg er så lei av at bryllup og andre begivenheter skal være så dyrt, stort og så fint som overhodet mulig. Og at det skal være bedre enn andre. Altså, hallo.. Poenget med bryllup er at man skal feire kjærligheten man har til hverandre, ikke en konkurranse om hvem som har mest penger og sløse bort eller at man skal sette seg i gjeld i etterkant. Det er nå min mening. Ja, det er noe som skjer èn gang i livet (som regel), men man trenger ikke bruke så himla mye penger for det. Så jeg sier: "fuck jaget etter status og penger", og sier heller at man skal ta vare på de menneskene man har i livet sitt, som bryr seg og stiller opp for deg. Så lenge jeg får giftet meg med mannen i mitt liv, så er jeg fornøyd. 

Apropos status og penger. Jeg må bare si at jeg er så oppgitt over hvor vi er i samfunnet i dag. Det er så mange som er så opptatt av status og penger at jeg blir seriøst kvalm. Det er jo de som mener at man må ha den flotteste og beste jobben (gjerne en leder-jobb) og at man skal tjene masse penger. Når man har det, så må man jo også ha det største og fineste huset. Og med huset, så følger det jo også med at man skal ha det fineste interiøret og de fineste tingene. En fin og dyr bil må man jo også ha, og gjerne en bil til. Merkeklær av alle slags sorter, må man jo selvfølgelig ha. Ja, alt for å bevise til andre at man er vellykket og perfekt. Jeg bare sier det at uansett hvor fin jobb du har, hvor mye penger du har eller hvor fint hus du har, det har ikke noe å si for hvem du er. Ja, man kan ha all verdens med penger og verdens mest luksuriøse jobb, men det teller ingenting. Ikke hvis du er en drittsekk som tror du er bedre enn alle andre og som utnytter folk på veien. I den verdenen vi lever i i dag, så må alt være så sabla perfekt - og det irriterer meg noe inni granskauen. Perfekt sminke, perfekt kropp, trene hver dag, spise minimalt med mat for gud forby om du legger på deg litt. Huff.... Ja, du vet hvor jeg skal med dette. Hva er det vi vil lære barna våres? At penger og status betyr alt, og at man til og med må ha en perfekt kropp, ha en viss sminke-stil, bruke merkeklær og ha en høyt betalende jobb. At man må konkurrere med andre mennesker om å være best, om å være perfekt, om å tjene mest. 

Er du på Instagram, så må du for all del ha på deg fem lag med sminke, bruke fine klær (gjerne merkeklær), vise at du trener og selvfølgelig ha flatest mulig mage og vise frem muskler. Vis frem hvor fint du har det hjemme, hvor perfekt og ryddig du har det. Men for all del, ikke vis deg usminket eller i morgenkåpe. Ikke legg ut et bilde etter at barna har lekt seg og har lagt leker her og der. Og om du har litt ekstra fett på kroppen, så for guds skyld ikke legg ut bilde av deg selv i bikini. Du må være perfekt. Det er det som er gjennomgående både i sosiale medier og i virkeligheten nå i dagens samfunn. Og jeg er lei av det. Jeg er så ubeskrivelig lei av det jaget etter å være perfekt og feilfri. Livet er lang fra feilfritt og perfekt, så hvorfor i all verden skal vi fremstå som perfekte? Altså, nei.. Vet du hva.... Penger, merkeklær, en leder-jobb, fine biler og fint hus - det har ikke noe å si for hvem du er som person. Det er bare ting. Ja, vi skal jo selvfølgelig ha jobb, hus og bil - men må det være det beste av det beste? Må vi ha fokus på penger når vi velger hva vi vil jobbe med? Må huset være i riktig interiør-stil og perfekt for at vi skal være lykkelige? Må bilen koste 500 000,- +++ for at folk skal godta deg? Nei! Og hvis det er mennesker som mener dette, så gidder ikke jeg å bruke ett sekund av mitt liv på å tilfredsstille dem. Jeg er opptatt av å ha mennesker rundt meg som ikke bryr seg om hva jeg tjener, hvilke klær jeg bruker, hvordan jeg sminker meg, hvordan kroppen min ser ut og hvilken bil jeg har. De menneskene jeg vil ha rundt meg er folk som bryr seg, anerkjenner meg og respekterer meg uavhengig av hva jeg har på kontoen min, hva jeg jobber med og hvilken bil jeg kjører (eller sitter på med). 

Når det kommer til "likes" på Facebook og Instagram, så er det også et kapittel for seg selv. Men det vil jeg skrive om en annen gang, for nå skal jeg logge av og heller sette pris på det jeg har istedet for det jeg ikke har. Jeg har ikke de fineste tingene her i livet, men jeg har mennesker rundt meg som jeg er innmari glad i - og det er nettopp det jeg er takknemlig for. Jeg trenger ikke masse "likes" på Insta, eller masse penger og fine ting. Jeg har allerede det jeg trenger - og det er en forlovede som betyr ubeskrivelig mye for meg, venner og en familie som stiller opp. Mer enn det, trenger jeg ikke. 

Jeg gruer meg til det øyeblikket jeg får telefonen som kan forandre livet mitt

Hei! 

Da var det allerede lørdag og helgen er et faktum. For tiden så går det så som så med denne frøkna. Formen går opp og ned som en berg- og dalbane og det samme gjør humøret, også. Jeg merker på meg selv at jeg begynner å miste litt kontrollen, om jeg kan si det på den måten. Frem til nå så føler jeg at jeg har hatt en viss kontroll på sykdommen og hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Jeg tar dialyse for å rense kroppen, jeg tar blodprøver og måler blodtrykk og jeg tar medisiner for å forebygge og lindre ulike plager som er forårsaket av sykdommen. Men helt ærlig, så føler jeg som sagt at jeg ikke har noe kontroll over det i det hele tatt. Nå er jeg kommet så langt at jeg snart skal få en ny nyre. Og det er jo fantastisk! Men tro det eller ei, men jeg gruer meg faktisk en god del til jeg får telefonen om at jeg må komme til sykehuset. Ikke spør meg hvorfor, for det vet jeg ærlig talt ikke. Det er vel kanskje tanken på at når jeg får den telefonen, så er det bare å hoppe inn i bilen og dra til sykehuset så fort som fy. Jeg er en person som trenger å forberede meg til ting, jeg må få tid til å venne meg til tanken på ting. Det gjør jeg jo forsåvidt nå, men det er bare det at det føles ut som at det er kjempelenge til. Hvis du skjønner hva jeg mener? Det er liksom sånn at, jeg er klar over at jeg står på en donorliste og at det hvert øyeblikk kan komme en telefon. Men samtidig så føles det så fjernt og rart.

Nå tenker jeg bare på at jeg må være forberedt på at jeg hvert øyeblikk kan få telefon fra sykehuset. Men jeg har liksom ikke tenkt så mye på hva som skjer etter at jeg har kommet på sykehuset... Eller på øyeblikket når jeg blir lagt i narkose før operasjonen. Eller på det øyeblikket når jeg våkner etter at det hele er over. Da er det plutselig andre ting som er viktig å huske på, som å ta de immundempende pillene til samme tid hver dag flere måneder og resten av livet. Som å ligge på sykehuset/sykehushotellet noen uker i etterkant. Som å eventuelt gå til fysioterapeut og jobbe for å bli frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Helt ærlig så skremmer den tanken meg veldig. Hvorfor? Vel, jeg tror det er fordi det er så ukjent og fremmed. Og så er jeg vel aller mest redd for at nyren skal bli avstøtt. Det er jo en viss sjanse for det, også. Og hvis det skjer, så må jeg gjøre hele prosessen på nytt igjen. Men så kan det jo mest sannsynlig gå veldig bra og nyren vil funke som vanlig, og jeg kan begynne å leve normalt igjen. Men det er som du sikkert skjønner veldig mange tanker som surrer rundt i hodet mitt for tiden. Jeg gleder meg til å få nytt organ, men samtidig ikke. Jeg gleder meg til at kroppen skal begynne og fungere som vanlig igjen, men jeg gruer meg til tanken på at jeg skal få et organ fra et annet menneske som er død. Det er en fin tanke, men samtidig ekkelt og rart. Jeg vet jo at jeg kommer til å bli ubeskrivelig takknemlig for å få et organ, slik at jeg kan leve et langt og normalt liv. Men jeg er også redd for at jeg vil føle på det at det er ikke "mitt" organ, og at jeg kanskje får problemer med å forsone meg med det. Det høres sikkert rart ut for deg som leser. Men for meg så gir det mening. 

Nå vil jeg egentlig bare bli ferdig med hele greia, og det som kommer i etterkant. Jeg vil spole frem til den dagen jeg er helt frisk (stort sett), har en 100% stilling, til jeg kan begynne å reise og til å begynne og tenke på å stifte familie. Jeg vil spole frem til den dagen da jeg kan tenke tilbake på denne perioden, og tenke at "Fy faen, det der klarte jeg! Det var en vanskelig situasjon, til tider uutholdelig, men jeg klarte det!" Jeg trøster meg uansett med tanken på at når jeg er ferdig med alt dette, så er jeg tusen ganger så sterk enn det jeg er nå. What doesn't kill you makes you stronger! 

- E

Et hav av muligheter

God søndag! 

Jeg håper alle har en fin og avslappende søndag. Det er det i allefall her i huset. 

I skrivende stund så taster jeg i vei her på bloggen (naturligvis) og studerer litt til to nye innleveringer. Nå er temaene diabetes, konflikthåndtering, psykisk helsearbeid og kosthold. Og det er så spennende! Jeg har allerede kommet ganske langt på disse to innleveringene, men det har jo stoppet opp litt underveis. Det har seg nemlig sånn at jeg noen ganger går "all inn", og skriver og skriver og drukner litt i bøkene. Da hender det at man blir litt forvirra og ukonsentrert fordi man har sittet for lenge å lest og skrevet (man ser selv liksom vill i det man har skrevet, hvis det gir mening?).  Andre ganger sitter jeg bare og ser på skjermen, og aner ikke hva jeg skal skrive. Nå har motivasjonen derimot våknet til live igjen og jeg er i full gang med å pøse på med mer. En tredje ting også, er at jeg klarte å rote bort to av bøkene mine som jeg ikke klarte å finne igjen i det hele tatt. Jeg hadde tatt med meg bøkene og PC'en til Trysil da vi var der, siden jeg tenkte at jeg kanskje ikke var i form til å bli med ut på ski og sånt. Da tenkte jeg at det ville være et greit alternativ og studere litt. Men da vi kom hjem, så trodde jeg at jeg hadde glemt bøkene igjen i Trysil. Nå, over èn måned senere, så viser det seg at jeg hadde lagt den posen med bøkene i en kurv som lå bak noen ting. Jeg fant dem da endelig på fredag. Jeg ble veldig lettet da disse bøkene kostet meg ca 1200,-. 

Så nå er jeg da i full gang igjen, og jeg tror jeg blir ferdig i løpet av uken som kommer. Èn annen ting er jo at nå har Stortinget gitt klarsignal til at helsefagarbeidere kan ta videreutdanning innen sykepleie UTEN generell studiekompetanse! Og det er jo kjempebra! Jeg har veldig lyst til å ta videreutdanning innen sykepleie, og jeg har jo nevnt blant annet barsel- og barnepleie. Men jeg har også lyst til å utdanne meg som kreftsykepleier, psykiatrisk sykepleier og dialysesykepleier (kreftsykepleie pga mamma og dialysesykepleie pga av min egen situasjon). Det er jo et hav av muligheter der ute! Og jeg må innrømme at det er veldig vanskelig å bestemme seg. Jeg kunne også tenke meg å jobbe innen demens-omsorg, også. Phuh, det blir kanskje lettere å bestemme seg etter to år som lærling. Jeg kunne også tenke meg å videreutdanne meg innen barnevern eller som barnehagelærer/leder. Men vi får se. Som sagt, det er så mye jeg vil gjøre. Uansett, nå gjelder det bare å fokusere på helsefagarbeider-utdanningen, og ta resten når den tid kommer. Jeg har heldigvis to i svigerfamilien som jobber innen helsevesenet, så jeg kan jo få hjelp og veiledning fra dem. 

Nå skal jeg gjøre meg ferdig meg litt studier, og så skal forloveden min og jeg ha en liten "dokumentar-søndag" og kose oss. I morgen er det en ny uke og nye utfordringer som står for tur. Måtte alle få en fin slutt på denne uken og en fin start på neste uke! 

Russelåt som går langt over grensen

Nå er russetiden snart i gang igjen. Og som fast inventar, følger det også nye russelåter. Russelåtene er jo kjent for å være på kanten og seksualiserte. Men i år har man altså tatt det enda lenger. 

"Hun danser som en hore" og "er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned." er bare noe av det som blir sunget i denne sangen. 
Spør du meg så er dette en helt idiotisk tekst på en russelåt. Hvorfor i all verden skal man synge om 13-åringen som "suger og går ned" og "hun danser som en hore??" Det er mindreårige det er snakk om her! Og bare så det er sagt, så er den seksuelle lavalder 16 år. Når ble det greit å synge om 13-åringer i seksuelle situasjoner? I praksis er dette en sang om voldtekt. De som har skrevet sangen unnskylder det med at "de har fans på den alderen, og ville inkludere dem i sangen." Eh, hallo?? Ja, la oss for all del inkludere mindreårige i en seksuell sang som handler om å suge og om det å være løs. For all del! La meg bare si dere èn ting: INGENTING unnskylder den sangteksten. Den sangteksten er helt på jordet, så langt på jordet som man kan få den. Det er ikke greit å synge om 13-åringer som har sex og som danser som en hore. Og har dere forressten tenkt på en annen ting? Dere vet at man i den alderen er mer påvirkelig og sårbare? Man ser gjerne opp til ulike artister og band, og ja. De vil kanskje gjøre de tingene det blir sunget om. Noen tror kanskje at det å "suge" og "danse som en hore" er normalt når noen synger om det. I en alder av 13, så er det IKKE normalt. Dette blir jo direkte en oppfordring til mindreårige om å gjøre nettopp det dere synger om. Dere fraskriver dere selvfølgelig alt ansvar, for "det er jo bare en sang". Det er ikke "bare en sang". Det er en totalt unødvendig sang, som oppfordrer til noe helt bak mål. Som den neste generasjonen så fint sier: "Ta deg en bolle da!" 

Spør du meg, så har denne russefeiringa tatt en helt feil vending. Det er ikke lenger bare en feiring på at man snart er ferdig på skolen. Neida. Nå er det dop, sex, alkohol, voldtekt, pøbelstreker og det å bruke mest mulig penger som er greia. Nå er russetida en unnskyldning for å oppføre seg som en drittsekk og å fraskrive seg alt ansvar. Ikke misforstå meg, jeg har ingenting i mot at man skal feire at man endelig er ferdig på skolen. Den er helt grei! Men når alt skal handle om å være full 24/7, ha sex med alt og alle, gjerne voldta, dope seg ned, bruke masse penger og å være en drittsekk bare fordi man snart er ferdig på skolen? Det er bare tull. Jeg har selv vært russ, og la meg si deg... Jeg likte det ikke i det hele tatt. Alt dreide seg om alkohol, sex, dop og at man skulle "kule'n" og "ikke vær så seriøs'a." Jeg må innrømme, jeg var nok en av de mest kjedeligste blant russen. Jeg drakk nesten ingenting, jeg tok ikke noe dop, jeg hadde ikke sex med 1000 medruss og jeg oppførte meg ikke som noen drittunge. Jeg var blant annet på èn russefest, og jeg var nok den som var mest edru og jeg dro hjem før kl 12 om natta. Jeg var edru gjennom HELE russetiden og det jeg gjorde mest var vel egentlig å ta noen få russekrav og gi bort russekort. Jeg ville ikke være en del av et gruppepress uten like. Og jeg angrer ikke et sekund! Jeg hadde det gøy, selv om jeg ikke drakk meg dritings hver eneste dag. Jeg sier ikke at ALLE russen er slik som jeg har nevnt over. Men det er sånn i overkant av russen blir. 

For all del - feir og ha det gøy. Men må alt dreie seg om alkohol, dop, sex og alt det der? Nå er det sikkert mange som tenker at jeg er en skikkelig tørr-pinne som ikke vil at russen skal ha det gøy og at jeg er som "de eldre" som ikke skjønner hvordan det er å være russ. Tro meg, jeg vet nøyaktig hvordan det er å være russ - og jeg liker ikke den utviklingen den russefeiringa har tatt. Feiringa blir ikke bedre av å være full, ha sex med alle, voldta, ta dop og å være en drittunge. Hovedpoenget med russefeiringa er jo å ha det gøy og være glad for at man snart er ferdig med skolen. Det er jo ikke noe gøy å være russ, hvis du ikke husker over halvparten av russetida og at du lever med dårlig samvittighet over ting du kanskje har gjort og at du har sløst bort masse penger.... Det er ikke noe galt i å ikke være som alle andre, heller. Er man ikke komfortabel med å gjøre som "russen stort sett gjør" - så gjør man ikke det. Man er ikke noe mindre verdt for det. Det sier bare mye om deg som person. 

Sånn, da har jeg sagt litt om hva jeg synes om det. Vi har alle ulike meninger om nettopp dette temaet - som med alt annet. Jeg håper bare at flere tenker seg litt om før de gjør ting de egentlig ikke vil.