Ikke døm det du ikke vet noe om

Tudelu! 

Håper dere alle har hatt en fin start på uken. Jeg for min del har hatt en avslappende start på uken, og har ikke noen store planer for dagen. Dèt som skal gjøres hjemme hos oss i dag er bare noe husarbeid og matlaging. Utenom det, så er det vel bare å slappe av. Jeg lurer også på om jeg kanskje skal starte opp igjen med studier etter en god og lang pause. Nå har jeg hatt en skikkelig pause siden før jul, noe som har vært veldig deilig og ikke minst nødvendig da jeg har stresset meg selv alt for mye med tanke på disse studiene. Som sagt så er jeg en perfeksjonist som pirker veldig på det jeg gjør, noe som blir veldig slitsomt etterhvert. Nå har jeg tatt et lite grep og bestemt meg for at jeg må slutte å ha så høye forventninger til meg selv og ikke stresse så fælt med å være "perfekt". Ikke at jeg prøver å være perfekt, for det er det ingen som er. Men jeg må innrømme at jeg har altfor store krav og forventninger til meg selv og blir da misfornøyd og sur, og føler meg mislykket om jeg ikke får det resultatet jeg vil. Noe som er idiotisk for når man har gjort det beste man kan, så burde man jo være fornøyd med det. Man må jo være fornøyd med egen innsats når man har gjort det man kan. Og det er dèt jeg prøver å bli flinkere på nå. Vi har jo alle våre ting å jobbe med, som vi alle kan bli bedre på! Nå skal jeg hvertfall begynne så smått og studere igjen, så får jeg se hvor jeg havner. Motivasjonen er ikke helt på plass ennå, men jeg tenker den kommer når jeg får satt meg ned og konsentrert meg om det jeg skal gjøre. 

Så vil jeg bare si at det er noen ting som irriterer meg veldig med samfunnet vårt til per dags dato. Det er så utrolig mye fokus på sminke, klær, penger, interiør og ja - alt mulig, egentlig! Vi har nå så mange ulike personligheter som blogger og ulike trender som blir satt fokus på. Og det er jo bra at man får inspirasjon og ideèr fra ulike hold, så absolutt. Men dèt som bekymrer meg er at samfunnet til tider virker så dømmende og diskriminerende når det kommer til hvordan man skal se ut, hvordan man skal kle seg og hvilke interiør man skal ha/hvordan det skal se ut i hjemmene til folk. Dèt som blir fremvist på blogger for eksempel er jo stort sett så idyllisk og perfekt. Hvorfor det? Hvorfor skal alt være så himla perfekt? Livet er jo langt fra perfekt. Vi har alle våre problemer og utfordringer i livene våres. Hvorfor skal det da kun fokuseres på det som er såkalt "perfekt"? Ikke for å dra alle blogger/instagram-profiler under samme kam, men det er jo veldig mye som bare fokuserer på det "perfekte". Dette er også noe jeg har lagt merke til i hverdagen, også. 

Aller først, sminke og mote. Det er kjempefint at man interesserer seg for både sminke og mote. Og trening for den saks skyld. Men jeg synes det har blitt litt for mye fokus på "perfekt" sminke og kropp. I forhold til sminke skal man altså bruke "contour" og "baking" og sånt. Alt for å gjøre utseendet mest mulig feilfritt og "perfekt". Vet du hva? Jeg er ikke helt fan av det, jeg. Hvorfor skal vi være så perfekte? Hvorfor skal vi skjule våre skjønnhets"feil"? Og så har vi jo en trend hvor brynene skal være så perfekte, også. De skal være velstelt og ja - perfekte. Hvorfor? Jeg er en av de som ikke gidder å følge med på sånne trender, men så får jeg også kommentarer pga det. Hvorfor skal man dømme de som velger å ikke følge trenden? Hvorfor skal man dømme de som skiller seg ut fra mengden? Jeg vil ikke rakke ned på dere som velger å følge trenden heller, for jeg skal helt ærlig si at det kan være veldig fint å sminke seg på den måten. Men jeg synes det ser litt falskt ut. Men hei, det er min mening. Men jeg dømmer ikke de som velger å gjøre det, fordi jeg bestemmer ikke hva andre skal gjøre og ikke gjøre. Hvis man synes det er fint med contouring og baking, så kjør på! Men så må også de som velger å ikke gjøre dette, få lov til å la være og ikke bli kommentert på det. Vi er alle vakre, både på innsiden og utsiden. Man skal da vel ikke dømme folk pga sminke, klær og kropp?? Man må sminke seg og kle seg slik man vil. Hovedsaken er jo at man skal være fornøyd med seg selv, og da er det jo innmari frustrerende og ikke minst sårende når andre slenger med leppa. 

Vi har jo også for eksempel plastisk kirurgi, det er jo noen som velger å ta det av ulike grunner. Og vi kan jo enten like det eller ikke, men har vi noe rett til å dømme de som velger å ta det? Er de noen dårligere mennesker fordi de tar det? Nei, det er de ikke. Men jeg personlig er imot at man tar plastisk kirurgi med mindre man har en veldig god grunn til det. Men betyr det at jeg skal dømme de som velger å ta det fordi jeg selv er imot det? Nei. Jeg har ingen rett til å dømme. Det har ingen. Hvis noen har lyst til å ta silikon-pupper for å forbedre selvtilliten, så må de få gjøre det. 

Så har vi religion og livssyn. Noen er kristne, noen er jøder, andre er muslimer. Så har vi de som er ateister eller humanister. Det har jo vært mye skriverier om den norske kirke, blant annet. Mange er misfornøyde med den, meg selv inkludert. Men nok en gang - hvorfor må vi ta alle under samme kam og dømme det vi ikke vet noe om? Om noen velger å være medlem av statskirken, så har de sine grunner til det. Betyr det at vi som ikke er medlem, skal kunne dømme og gå til angrep på de som velger å forbli medlem av statskirken? Eller skal vi dømme de som velger å tro på en annen religion? Nei, det synes jeg ikke. Jeg er jo selvfølgelig uenig i mye av det som har blitt sagt og skrevet i Bibelen og Koranen, og hvordan noen religioner ser på ting, som for eksempel kvinnesyn. Og det er jeg så absolutt ikke enig i! Men ikke alle har det samme synet på det, selv om de tror på religionen det synet "tilhører". Uansett, poenget mitt er at vi skal ikke dømme og dra alle under samme kam når vi ikke har all informasjon. Det er jo fullt mulig å være muslim eller kristen uten at man står for alt det som blir sagt man tror på innenfor den religionen. (Det var en litt kronglete setning, men du skjønner vel hva jeg mener). 

Så er det jo politikken, da. Dèt er et tema som er virkelig betent om dagen, og vi alle vet hvorfor. Det at Donald Trump har blitt president i USA har skapt stor splittelse i stort sett hele verden. Noen mener at det er bra at han har blitt president, mens mange andre synes det er forkastelig. Jeg synes ikke noe om at han har blitt president, og synes at hele mannen er usmakelig. Men nå er det sånn at han ER presidenten i USA og vi kan enten like det eller mislike det. Og de som liker at han har kommet til makten og mener at han er bra for USA, de skal for all del få lov til å synes det. Men så må dere også takle at det er mange som misliker at han er president og som misliker hans væremåte og holdninger. Dere må også tåle at mange demonstrerer mot det de synes ikke er rett. Samtidig må de som misliker Trump tåle at det er noen som holder med ham. Vi har alle ulike meninger og holdninger om ulike ting. Men nok en gang, ikke døm før du vet. 

Vi har jo også økonomi, noe som jeg allerede har skrevet litt om i et annet innlegg. Det er jo sånn at ikke alle har god råd og mange er skamfulle over det. Og det skjønner jeg veldig godt! Vi lever i Norge som er et rikt land. Men så er det veldig mange som sliter økonomisk her i landet. Mange har gjeld, mye utgifter og har kanskje akkurat til å betale disse utgiftene og har litt til overs til mat på bordet. Noen har kanskje satt seg i en vanskelig økonomisk selv ved å være uforsiktige og likegyldige. Andre har kanskje mistet jobben sin og dermed inntekten sin. Noen har kanskje en sykdom som gjør at de ikke kan jobbe, men må få støtte fra NAV. Uansett grunn, så er det mange som sliter i et av verdens rikeste land. Og ja, jeg skjønner veldig godt at det er skamfullt å stå fram og si at "jeg har dårlig råd". Hvorfor er det slik? Jo, fordi det er noen som mener at det er lommeboken som bestemmer hva du er verdt. Og det er også noen som liker å komme med dumme påstander om hvorfor noen har dårlig råd, når de ikke har dekning for det de sier. Du vet hva jeg skal fram til - ikke døm! 

Til slutt har vi homofili. I dag ble det vedtatt at homofile skal få bli giftet i kirken. HURRA! Men så har vi jo de som er imot dette, og det er jo lov. Som sagt, vi har alle lov til å være uenige. De som er uenige i dette har sikkert sine grunner til det. Men spør du meg, så har homofile like stor rett til å kunne gifte seg og få barn som heterofile. Hvorfor skal ikke de kunne få lov til å gifte seg og få barn? Fordi det ikke er "riktig" i Guds øyne? Jeg vet ikke hva Bibelen skriver om nettopp dette, men jeg synes uansett det er veldig dumt å skylde på Bibelen. Dette handler om respekt og å gi homofile den samme retten til å gifte seg og å få barn som heterofile. Men, hvis du er en av de som mener at det ikke burde vært lov - så skal du få lov til å mene det. Jeg skal ikke sitte her å rakke ned på deg fordi du mener noe annet enn meg. Men nok en gang - ikke døm på forhånd! 

Poenget mitt er at selvfølgelig skal man få lov til ha ulike meninger om ulike ting. Men man må også være litt forsiktig med å uttale seg om ting, spesielt om man ikke har alle fakta på bordet. Det kan være mange ulike grunner til at folk sier eller gjør ting som vi ikke har en anelse om. Men man må samtidig bruke hodet og sunn fornuft, og ikke gå til personangrep på andre. Det er helt greit at man er uenig, men da skal man også ha alle fakta på bordet og kun holde seg saklig. 

Det som inspirerte meg til å skrive dette innlegget er stort sett kommentarfelt på Facebook på ulike grupper og innlegg. Men det gjelder også i hverdagen. Som Ellen Degeneres sier "Be kind to one another!" 

Blogges! 

Untitled

God kveld. 

Det har vært stille fra meg de siste dagene, og grunnen til det er veldig logisk. Jeg har vært syk og kjempesliten. Jeg ble dårlig da vi var i Trysil (typisk), men jeg ble heldigvis dårlig på søndag så jeg fikk jo èn hel dag før jeg ble dårlig. Lørdagen var kjempekoselig, svigermor og jeg gikk en liten tur på ski mens de andre koste seg i slalom-bakken. På kvelden var vi hos noen venne-par og koste oss der før vi tok kvelden. På søndag ble jeg som nevnt syk. Vel hjemme pakket vi ut og la oss tidlig. 

Jeg har de siste dagene ikke vært i form og er i skrivende stund fremdeles små-dårlig. I morgen skal jeg til sykehuset å utføre en liten operasjon, noe jeg gruer meg til. Men det må gjøres. Det skal uansett bli veldig godt å bli ferdig med det og kun fokusere på å komme på ventelisten. Nå skal jeg avslutte, da hodet mitt ikke er helt fornøyd med å se på PC-skjermen. 

Blogges senere! 

Klar for mini-ferie

Tudelu. Eller god... natt?

Ja, da var klokka 0243 og denne frøkna får absolutt ikke sove. Vi la oss veldig tidlig i kveld, klokka var vel halv ni da hodet traff puta. Klokka 2300 måtte jeg opp på do og da jeg la meg igjen, fikk jeg ikke sove. Jeg lå sånn til nå. Jeg bestemte meg for å pause dialysen og stå opp, blogge litt og se på TV. Jeg skal egentlig bare pause dialysen kun når jeg skal på do, men hallo... Jeg ligger ikke over tre timer til uten å få sove. 

Jeg gleder meg veldig til i morgen for da skal vi og sviger-familien til Trysil for helga. Vi skal leie en hytte, stå/gå på ski og kose oss. Det gleder jeg meg veldig til, siden pga dialyse-utstyret begrenser reise-mulighetene våre. Så det skal bli veldig deilig å kunne få komme seg vekk på en "mini-ferie". Det blir ikke aktuelt å stå på slalom for meg denne gangen. Grunnen til det er rett og slett fordi jeg har høydeskrekk, er dårlig på det, det går for fort og jeg har null kontroll. Så da blir det bort-over ski denne gangen. Vi går for det tryggeste alternativet! Sånn bortsett fra det så gru-gleder jeg meg til neste fredag, da jeg skal operere. Jeg gleder meg til å bli ferdig med det og dermed endelig bli satt på donor-listen. Men jeg gruer meg fordi, som jeg har nevnt, jeg hater alt som har med operasjoner, sprøyter og sykehus å gjøre. Men den operasjonen er absolutt nødvendig. 

Katten som har blitt så glad i oss (og vi i den) er her ennå. Som jeg skrev sist, så er dette en vill-katt som ingen eier og som har vandret rundt her i hvertfall fire år. Morfaren til Richard har passet på henne og sett til henne de årene. Nå har hun derimot lagt sin elsk på oss, og dukker opp på trappa vår hver dag. Vi slipper henne selvfølgelig ut om dagen - hun er jo tross alt en ute-katt Nå har hun funnet seg godt til rette, og sier ifra når hun er sulten og vil ut. Og det synes vi er veldig greit. Vi har kalt henne for Mikke Mus, siden hun er kjempeflink på å fange mus (og fordi vi elsker Disney). Hun fanget èn rett foran oss, og det gikk kjempefort. Det var faktisk litt fascinerende å se på. Vi synes også det er greit at hun er her, for vi har et ganske stort muse-problem her vi bor. Nå derimot har det nesten ikke vært mus her siden hun kom i hus. Og det liker vi! 

Når det gjelder bryllups-planlegging, så har vi som sagt lagt det litt på is. Jeg har selvfølgelig lekt litt med ideèr og sett for meg hvordan ting skal være og sånn. Det eneste vi har begynt å tenke på er lokalet hvor vi vil ha bryllupet og har vært å sett på det vi har tenkt oss. Vi har fremdeles ikke helt bestemt oss, men vi likte det lokalet veldig godt. Så tar vi resten om noen måneder. Jeg vil som sagt bli ferdig med planlegging i god tid før bryllupet, slik at det ikke blir mye stress og mas i tiden før den store dagen. 

Da skal jeg se om jeg ikke får sett på noe TV og se om jeg blir noe trøtt etterhvert. 

xXx

Spar deg

Tudelu. 

Her kommer det et innlegg hvor jeg vil ta opp noen viktige ting. Det er noe jeg har observert på blant annet på Facebook og også i virkeligheten, og som har vekket sterke følelser i meg. Dèt på grunn av personlig erfaring og også på grunn av at det er veldig uhørt. 

Det dèt er snakk om er penger/inntekt og hva man velger å bruke pengene til. Jeg er medlem av en gruppe på Facebook (uten å nevne navn) der man deler gode råd, idèer og tips til hvordan man kan spare penger på å ta ulike valg i forhold til kjøp av mat/klær/sko/møbler, ja.. Hva det enn måtte være. Det er en veldig fin side der mange kommer med veldig gode tips og råd som kommer til nytte. 

Dèt jeg reagerer på er at det er en del mennesker der ute som er utrolig frekke i kjeften og som kommer med nedlatende, frekke, respektløse kommentarer som ikke hører til noen steder. Dette gjelder uansett hva det er snakk om på Facebook eller andre steder på internett. Det jeg reagerte på denne gangen var i forhold til et innlegg på denne Facebook-gruppa. Jeg er ikke normalt sett den som kommenterer ting på nettet, da jeg synes det er unødvendig å bry seg. Men denne gangen kunne jeg ikke la være. Når folk kan få seg til å si ting som at "det er billigere å drikke vann", "la vær å farge håret, det er billigere" osv. Alle vet jo det. Men hvis man vil drikke brus eller farge håret, så er da vel det opp til hver enkelt? Men det som tøyde strikken akkurat for langt var en kommentar der det var en person som rakket ned på de som går på NAV og de som har litt dårligere økonomi enn andre. For da var det ikke snakk om at man kan kunne unne seg ting, nei! Og når du samtidig sier at "alle som benytter seg av NAV er for late til å jobbe, gir f*** og sitter på ræva og drikker cola." Eh, hallo?!! I hvilken verden er det du/dere som mener dette lever i? Snakk om å dra alle under èn og samme kam. Og når du til og med kommenterer at "det er billigere å ikke kjøpe noe" eller "jeg ser du har kjøpt Cola og potetgull - ikke rart du er fattig! Kjøp heller en gulerot eller to",(var flere og mer stygge kommentarer, men vil ikke ta med det) da har du jammen meg nådd bunnen, altså. Hva andre mennesker bruker SINE egne penger til er da vel ikke deres sak? Om de kjøper en Cola eller en gulerot, det spiller da ingen rolle? Om en av ulike grunner må støtte seg til NAV eller har en godt betalt jobb - det spiller da for *piiiiip* ingen rolle?! Hvorfor må folk være så utrolig dømmende og nedlatende ovenfor andre som velger å prioritere annerledes enn dem? Vi lever da for guds skyld i et fritt land. 

Tilbake til å være nedlatende ovenfor de som går på NAV... Et begrep som tydeligvis er veldig populært og som ofte brukes i negative formuleringer er begrepet "naver." Jeg personlig har begynt å mislike dette ordet veldig, da det tydeligvis er et negativt ladet ord. Det er åpenbart noen som mener at alle som går på NAV er for late til å jobbe og vil bare melke staten for penger. Really? Det kan godt hende at det er enkeltpersoner der ute som gjøre det, ikke vet jeg! Men å si at alle som går på NAV gjør dette, og at de attpåtil sitter i sofaen dagen lang og ikke gjør en dritt for å bidra samtidig som en drikker cola og spiser en hel pose med potetgull - det er lavmål. Skikkelig lavmål. Har du noen gang tenkt over at mange av disse ikke har noe valg? At de av ulike grunner ikke kan jobbe? Kanskje disse menneskene har utrolig lyst til å jobbe, men ikke kan/får ikke lov pga sykdom? 

Jeg får selv støtte fra NAV for øyeblikket fordi jeg ikke får lov til å jobbe pga sykdom. Når noen spør meg, kjenner jeg at jeg kvier meg skikkelig til å si "Jeg har ikke jobb for tiden, og går for tiden på NAV av ulike grunner." Hvorfor? Jo, fordi det er knyttet så mye drittsnakk om vi som går der. Er det noe jeg selv har valgt? Nei. Hadde det vært opp til meg selv og jeg hadde orket det, hadde jeg mye heller jobbet og tjent penger på egen hånd. Men nå er jeg dessverre i en situasjon, der jeg må støtte meg til NAV en periode. Og ja, jeg skammer meg over det. Nettopp på grunn av det ryktet vi "navere" har fått. Og selv om jeg går på NAV, så er jeg vel ikke mindre verdt enn de som har en god jobb? Og selv om jeg er avhengig av NAV, så er det heller ikke sånn at jeg ikke kan unne meg ting fra en tid til en annen? Jeg vil ikke leve et liv der jeg må slutte å leve kun for å eksistere for å spare mest mulig penger. Samtidig vil jeg også si at det å kommentere det folk eventuelt måtte finne på å kjøpe seg, det er unødvendig. Hva andre mennesker velger å prioritere, er som sagt ikke vår sak. Vi har heller ikke noe med hvordan økonomien til andre er. Så lenge man gjør det man kan for å ha et godt liv og være en god person, så spiller ikke økonomien eller hva du jobber med noen rolle. 

Jeg bryr meg iallefall ikke om du jobber som økonomisjef, er statsminister eller om du jobber på Kiwi, eller går på NAV. Så lenge du har et godt hjerte, så er det alt som teller. Noen har økonomiske utfordringer, og sånn er det bare. Men vi skal da vel ikke rangere folk ut ifra hva de har på kontoen? 
Har vi virkelig blitt så høye på oss selv i dette landet? Jeg håper da ikke det. Jeg håper at folk i fremtiden tenker seg om flere ganger før de poster negative og nedlatende kommentarer, uansett hvor det måtte være. Har du ikke noe positivt å si - så ikke si det. Det er selvfølgelig greit å komme med sin mening og råd, men si det med måte. Du trenger ikke være en arrogant dritt for å si det du mener :-) Vis respekt, og få respekt tilbake. Og bruk nettvett. 

Uansett, nå vil jeg ønske deg en god kveld videre og håper du får en fin uke - uansett hva du jobber med og hva som står på kontoen din. 

xXx

2 3

Tudelu. 

Da var denne jenta plutselig blitt 23 år gammel. Dagen har blitt feiret sammen med forloveden min og svigerfamilien, og den har vært kjempefin! Det ble servert hjemmelaget pizza, brownies, Oreo-kake, krydderkake og kaffe. Jeg fikk også noen gaver, ikke at det er det viktigste av alt. Men hyggelig er det jo selvfølgelig! Vel hjemme sitter jeg nå i sofaen med det pleddet jeg fikk i gave, et glass med Cava og litt lesestoff (inspirasjon til bryllup, som også var en gave, hihi) og ser på reprisen av "Hver gang vi møtes". 

Samtidig som jeg nå sitter her, kan jeg ikke la være å se tilbake på tiden helt siden jeg var barn. Jeg blir takknemlig, men også litt trist og nedstemt. Dette er den andre bursdagen som mamma ikke er en del av. Og det er vondt og trist, og jeg kjenner savnet etter henne vokser på slike dager som dette. Og nå som vi har forlovet oss, og bryllupstanker og planlegging blir en større del av hverdagen, kjenner jeg et ekstra stort savn. Det er vondt å tenke på at mamma ikke vil være med å planlegge, komme med tips og råd, være med å velge brudekjole, velge pynt og være tilstede under bryllupet. Det er trist og det er vondt. Men selv om hun ikke vil være der i fysisk form, så vil jeg tro hun er der "in spirit". Selv om jeg kjenner litt på savnet etter de som ikke lenger er med oss, er jeg også takknemlig. Takknemlig for det nettverket jeg har rundt meg. Takknemlig for en snill og god kjæreste og svigerfamilie. Takknemlig for støtte og hjelp fra alle rundt meg. Det er også rart å tenke på at for nøyaktig ett år siden i dag, så feiret jeg bursdagen min på sykehuset. Da "feiret" jeg med fire timer med dialyse og to (eller var det tre?) timer med cellegift. Heldigvis slapp jeg det i år. Nå håper jeg bare at når jeg har bursdag neste år, er jeg transplantert og frisk. Uansett, nå er jeg bare glad og takknemlig for å ha fått en fin bursdag og ser nå frem til sommeren! 

xXx

Jeg har en drøm om å bli frisk.

Tjohei. 

Jeg ligger i skrivende stund i sofaen med dyna godt pakket rundt meg og med en kosete venn. Vi har nemlig fått en katt på besøk som er veldig glad i å være her hos oss. Det er en ute-katt, men hun er veldig snill og kosete. Hun ble med meg inn etter at jeg var ute med søpla for noen dager siden, og nå har hun så og si vært her stort sett hele tiden. Og det er veldig koselig! Vi slipper henne ut på dagen, slik at hun får luftet seg og gå på do. Hun har virkelig funnet seg til rette og vil egentlig ikke ut når vi slipper henne ut. Hun har ved et par anledninger løpt rett inn igjen. Men siden det er en vill-katt og kjæresten er allergisk, så må vi slippe henne ut. Men når hun er her, så er det veldig koselig og vi synes det er veldig hyggelig! Hun er jo utrolig søt, også! 

Utenom det så har det vel ikke skjedd noe nytt siden sist. Det har vært noen vanskelig dager for meg, da jeg tenker og bekymrer meg veldig mye pga situasjonen som jeg er i og har vært i det siste året. Jeg har dessuten fått en innkalling til en liten operasjon som skal finne sted den 27.januar og er en operasjon som ukomplisert og ikke så tidkrevende, så jeg kan dra hjem samme dag. Og det synes jeg er veldig bra. Men jeg gruer meg fordi jeg hater alt som har med inngrep og operasjon å gjøre. Heldigvis har jeg forloveden min og hans familie her som er en veldig god støtte. Det går nok bra, men jeg skulle helst unngått det om jeg hadde hatt noe valg. I morgen skal vi nok en gang til sykehuset for å hente mer dialyse-utstyr, da de ikke har fått overført meg til A-hus, ennå. Jaja, ting tar tid... Jeg har ennå ikke blitt satt på donor-liste, da operasjonen må være gjennomført og prøver har blitt tatt etter den. Først da kan jeg bli satt på listen - med mindre det skjer noen endringer, igjen! Huff, jeg merker jeg begynner å bli veldig frustrert og deprimert av å sitte og vente på å få livet mitt tilbake. Jeg har satt livet mitt på vent i over ett år nå, og føler at det har gått flere år. Jeg er lei. Lei av å føle meg som en belastning for de rundt meg og av å føle meg som en syk og gammel pasient. Lei av å bli dødssliten av å bære en handlepose opp en liten oppoverbakke. Lei av å bli sliten av å støvsuge og å gjøre andre hverdagslige ting. Fy, det skal bli deilig å bli frisk! 

Jeg har nok skrevet det utallige mange ganger før, men jeg kan ikke få uttrykt nok hvor glad og takknemmelig jeg er overfor Richard. Han er så snill, omsorgsfull og hjelpsom. Han stiller opp UANSETT hva det gjelder. Altså, gurimalla, liksom! Haha, ja.. Det finnes ikke ord. En bedre fremtidig ektemann kunne jeg ikke tenke meg! Jeg gleder meg uansett veldig til å bli frisk, til bryllupet vårt og til å tilbringe resten av livet mitt sammen med ham. Sånn, da var det nok kliss. Nå skal jeg se om jeg ikke skal få vaska opp litt og deretter slenge meg ned på sofaen igjen og se på Nashville sammen med kjæresten. 



Håper du har en fin torsdagskveld. 

xXx

Jeg stresser for mye

Tudelu! 

Håper du har hatt en fin start på uka! Jeg har hatt en helt grei dag, til tross for sykdom. I skrivende stund ligger jeg rett ut på sofaen med dyna godt pakket rundt meg mens kjæresten lager middag til oss - yndlingsretten min Spagetti! Jeg er så utrolig heldig som har en så snill og omtenksom kjæreste som tar så godt vare på meg de dagene jeg ikke er på topp! Han er gull verdt. 

Uansett, siden det ble kjent at vi har forlovet oss, har jeg naturligvis tenkt mye på bryllup og begynt så smått å planlegge. Det er jo et og et halvt år til, så man vil jo gjerne planlegge ting siden tiden går så alt for fort. Og det er jo ganske mye å tenke på, også. Men så er det èn liten dum ting med meg når jeg setter i gang ting... Jeg pøser på med all energi og kraft, og blir dermed skikkelig sliten i etterkant. Jeg begynte å stresse veldig med å planlegge siden jeg hadde hørt fra flere som har giftet seg at man må ha opptil to år på seg med planlegging. Og med det i bakhodet, kjørte jeg på med å begynne og planlegge masse, og å gjøre mye research. Det var helt til Richard og svigermor sa at jeg måtte stresse ned og slappe av, for det er ikke noe vits i å begynne og stresse med dette ennå. Først og fremst er det viktig at vi nyter tiden som nyforlovet og at jeg skal bli frisk. Jeg skal jo selvfølgelig ikke slutte med planlegging, men bare ta det med ro og heller ta det litt etterhvert. Jeg er uansett sikker på at dagen blir perfekt, når den tid kommer. 

Vel, jeg har iallefall tatt en tur i tenkeboksen, og kommet fram til at jeg må prøve og slutte å stresse meg selv og styre med ting som jeg egentlig ikke trenger å styre med. Dette gjelder også nettstudier, da jeg ofte stresser alt for mye med innleveringer og har veldig høye forventninger til meg selv. Det er ikke bra. Så nå skal jeg for èn gangs skyld ta til meg gode råd (angående meg selv) og gjøre som jeg får beskjed om. Så får vi se hvordan det går. 

Til neste gang! 

xXx

Å planlegge bryllup

Hallo i natten. 

Ja, her sitter jeg da og får ikke blund på øyet. Jeg har heller ikke hatt den beste dagen i dag, da jeg har vært syk og kastet opp. Jeg kjenner på kroppen at jeg ikke er helt frisk ennå, heller. Så da får jeg heller sitte her en stund og slappe av, og se om det går over snart. 

Uansett, vi har likevel fått gjort unna en del ting i dag og godt er det! Jeg er glad jeg har en så snill og hjelpsom forlovede som hjelper til med det som trengs! Hvertfall når jeg ikke føler meg helt på topp (som er 80% av tiden, haha...). Men jeg har naturligvis begynt å tenke på bryllup og planlegging av det de siste dagene. Nå tenker du sikkert at "Wow, det gikk fort fra forlovelse til bryllup." Vel, det kan så være. Vi har snakket om at vi vil gifte oss på sommeren i 2018, og det er et og et halvt år til. Og forberedelser og planlegging av bryllup tar tid, gjerne mellom 1 - 2 år. Så her kan vi ikke sløse bort noe tid! Og jeg liker å ha planlagt ting til punkt og prikke, og at alt skal være klart en stund før ting skal skje. De siste dagene har jeg søkt opp diverse ting til bryllup på Google og joina noen sider på Facebook som omhandler bryllup, idèer og inspirasjon. Og herregud, hvor mye man må tenke på! Altså, jeg visste det jo på forhånd, men å se det svart på hvitt foran seg - det er noe annet. Vi er enige om at vi vil gjøre det så enkelt og rimelig som mulig, men likevel med litt stil over det. Jeg har allerede bestemt meg for tema for bryllupet og hvordan vi vil ha det. Det er viktig for meg at Richard er med å bestemmer, da det også er hans dag og ikke bare min. Og ja, jeg vet det er liksom "Brudens dag". Men jeg vil ikke ta absolutt alle avgjørelser. Vi er tross alt to som skal gifte oss, og da må begge to få muligheten til å ta avgjørelser. Vi har uansett blitt enige om at vi vil gifte oss borgelig og vi vil ha seremonien og festen ute i naturen. Hvor mange vi skal invitere og hvem vi skal invitere er uklart, da vi vil spare mest mulig penger og ikke gjøre det så stort. Men vi vil først finne ut av lokale og andre praktiske ting først, før vi bestemmer oss for gjestelisten. Man vil jo selvfølgelig invitere flest mulig for å ikke utelukke noen. Men så er det også sånn at lommeboken har veldig mye å si, og da kan det desverre hende at noen ikke blir invitert. Det er ikke alltid like lett å få det som man vil. 

Uansett, nå har jeg tenkt å dele med dere hvordan jeg har sett for meg at bryllupet skal være, sånn ca. Kom gjerne med inspirasjon og idèer om du har! Det tas i mot med takk! 





































































xXx

Bryllupsplanlegging

God ettermiddag. 

Først og fremst vil jeg takke for alle koselige hilsninger og gratulasjoner på forlovelsen vår - utrolig hyggelig! Gårsdagen var en utrolig fin og koselig dag fylt med masse glede og kjærlighet. Selv om vi nå er nyforlovet, kommer hverdagen snikende på og man må gjøre masse kjedelige og hverdagslige ting. I dag har vi startet dagen med søppeltømming - altså de tomme dialyse-eskene og behandlingsposer osv. Vi har ikke fått kastet det siden før jul, så det var på tide å få gjort det nå. Nå gjenstår det å rydde bort det lille av julepynt og deretter ta fatt på litt klesvask, tørking av støv, vaske gulv og støvsuging. Jupp, kjedelig. Men det må gjøres og herregud så deilig det er når det er blitt gjort! Jeg må ærlig talt si at jeg støtt og stadig kikker ned på ringfingeren min og beundrer ringen min. Ringen som er et tegn på evig troskap og evig kjærlighet. Jeg elsker følelsen av å være nyforlovet, og gleder meg til å komme i gang med planlegging av bryllup! Men det er noe som kommer etterhvert. Aller først er det fokus på å bli frisk og deretter kan man planlegge et bryllup mer ordentlig. Nå kan jeg heller bare drømme litt. 

Vel, nå for jeg sette i gang med husarbeid. 

Blogges!
 
*Drømme, drømme* 

Does this ring make me look engaged?

Tudelu! 

Så, i dag skjedde det noe veldig stort og fantastisk - Richard gikk ned på kne og fridde til meg! Vi kunne ikke fått en bedre start på 2017 enn dette, og vi er så glade. Det var et veldig fint og rørende øyeblikk som vi aldri kommer til å glemme - og omgivelsene var også helt fantastiske. Vi var på Alby, som er i Moss, ved havet og så på solnedgangen. Jeg skulle til å ta nok et bilde, da Richard sa navnet mitt og da jeg snudde meg satt han nede på kne og spurte om jeg ville gifte meg med ham. Herregud, jeg får sommerfugler og tårer i øynene bare jeg tenker tilbake på det. Det var et perfekt øyeblikk. Og en perfekt start på året. 


Ikke dårlig å bli fridd til med denne utsikten i bakgrunnen. 




Her holder jeg på å ta et sånt fint "panorama-bilde" og idèt jeg snur meg - som du ser - så sitter min kjære på kne.
Jeg la raskt fra meg mobilen, for å si det sånn. 


Does this ring make me look engaged? 


<3 

Tilbakeblikk // Ønsker for det nye året

Hei og godt nyttår! 

Da var vi to dager inne i det nye året og som tradisjon tro sier, skal man man ha nyttårsforsettene klare - som hvert år. For min del har jeg ikke satt noen spesielle nyttårsforsett dette året. Hvorfor? Vel, fordi jeg heller vil fokusere på å bli frisk og på å gjøre meg ferdig med helsefagabreider-utdanning og eksamen. Ellers vil jeg si at mitt "nyttårsforsett" vil være å ta èn dag om gangen og ta vare på de jeg har rundt meg. Dèt er viktig for meg dette året. 

Et lite tilbakeblikk på 2016. 
2016 startet veldig dårlig for min del. Jeg lå på sykehuset med kronisk alvorlig nyresvikt da vi gikk inn i det nye året i fjor. Og i ukene etter, tilbragte jeg mesteparten av tiden på sykehuset. Jeg måtte begynne med dialyse annenhver dag, ta masse medisiner, møte opp på kontroller, få cellegiftbehandling tredjehver uke og ta masse blodprøver. Heldigvis, i mars 2016, fikk jeg beskjed om at kreatinin-nivået hadde stabilisert seg, så jeg kunne avslutte dialysebehandlingen. Jeg måtte dessverre fortsette med cellegift behandling som vanlig, men jeg var veldig glad for at jeg slapp å dra til sykehuset annenhver dag og å ligge der i fire timer i strekk. I juni fikk jeg beskjed om at kreatinin-nivået hadde steget igjen og at cellegiftbehandlingen ikke funket som ønsket. Jeg måtte begynne med dialyse, igjen. Heldigivis kunne jeg nå begynne med PD - dialyse, som jeg kunne ta hjemme. Dette har jeg nå gjort i seks (!) måneder, og det ser ut til at jeg må holde på med dette en god stund til. Ellers har det vært jevnlig med undersøkelser, blodprøver, kontroll-timer og henting av utstyr. Jeg har også vært veldig mye syk som følge av sykdommen, og har måttet avslå ulike opplevelser pga symptomer og bivirkninger. Senga og sofaen har vært èn av mine beste venner, da jeg er ofte veldig sliten, trøtt og kvalm. Heldigvis pga dialysen, så er jeg ikke så ofte kvalm og syk nå lenger. 

Nå over til hyggeligere: I april ble jeg kjent med Richard. Og da jeg møtte han for første gang ble alt helt annerledes. Vi hadde hatt kontakt hver dag til vi møttes, og jeg hadde en veldig god følelse fra starten av. Men da vi møttes - det er noe jeg ikke kan beskrive. Det var som om vi hadde kjent hverandre i mange år og alt annet rundt oss forsvant. Etter andre date, da Richard kom på overraskelsesbesøk fra Sverige (der han bodde på daværende tidspunkt), ble vi hengende sammen hele tiden. Den 11.mai ble vi kjærester og siden har vi vært sammen. I slutten av august ble vi samboere og vi stortrives med å bo sammen. Det er så rart. Jeg har alltid hatt et håp om å kunne møte "den rette" og bli vilt forelsket. Og det er noe jeg alltid har sagt da jeg ble spurt om hva jeg så i en fremtidig kjæreste og ektemann. Da fikk jeg veldig ofte til svar at det jeg lette etter eller håpet å finne, er bare noe som skjer på film og det er bare fantasi. Innerst inne visste jeg at dette ikke var tilfellet. Men det er klart at man tar jo til seg ting man blir fortalt, og etterhvert trodde jeg at jeg ikke ville finne "drømmemannen." Vel, så utrolig feil kan man ta! Jeg trodde aldri jeg ville finne sjelevennen min, èn som jeg kunne være 110% meg selv sammen med. Èn som forstår meg, som elsker meg og som alltid er der for meg. Det er en så god følelse, og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg traff han. Han har utvilsomt gjort 2016 og livet mitt mye bedre og lysere. Selv med sykdommen og alt den drar med seg - så løfter han meg opp, uansett. Èn annen ting som også er så bra med Richard, er at han er veldig optimistisk og positiv - og alltid glad. Vel, han gjør livet mye bedre å leve - enkelt og greit. Jeg klarer liksom ikke å få skrevet ned alt jeg føler og tenker om han, for han er rett og slett ubeskrivelig. For å avslutte: Jeg er verdens heldigste jente! Med Richard fulgte det også en bonus-familie som også har blitt en stor del av livet mitt. De er utrolig snille og gode, og man føler seg bare veldig hjemme når man er sammen med dem. Jeg vil også takke dem for året som har gått og for at de har tatt så godt i mot meg som de gjorde. De har på mange måter blitt min familie. 

For en måned siden fikk vi en hund på prøve-adopsjon som het Lucky. Vi hadde snakket en stund om at vi ønsket oss en hund, og nå fikk vi sjansen til å ha nettopp det. Det gikk greit og det var veldig hyggelig. Men dessverre var dette en hund som hadde behov som vi ikke kunne oppfylle, så beklagelivis måtte vi se oss nødt til å levere han tilbake. Dette gjorde vi fordi vi ikke hadde kunnskap og tålmådighet til å ta på oss dette ansvaret og hunden fortjener å få ordentlig opplæring. Vi vil fremdeles ha en hund, og det skal vi ha. Det er noe vi er veldig enige om. Men tidspunktet er ikke helt riktig for det nå. Dèt å ha en hund er ikke bare kos og moro, det koster penger og det innebærer en del ansvar. Så vi har utsatt dette ihvertfall noen måneder til. I mellomtiden kan vi få låne hunden til svigers, og det er bedre enn ingenting! 

Mine håp og ønsker for 2017
Tja. Mine håp og ønsker for året som er foran oss nå, er først og fremst å bli frisk. Jeg har også håp om å dra på en ferie i utlandet sammen med Richard, men dette er ikke mulig før jeg har fått en ny nyre. Jeg vil bli ferdig med å studere og deretter ta eksamen med best mulig karakter. Ellers håper jeg bare at dette blir et år med masse glede og gode opplevelser med Richard, venner og familie. Vi har iallefall noen ting å se frem til, som feks Toto - konsert i august. Jeg vet at dette året vil bli bedre på så mange måter! Det skal bli bedre! Og jeg skal bli bedre. Jeg gleder meg til jeg får beskjed om at jeg skal få en ny nyre - og som jeg nevnte i et annet innlegg, jeg liker selvfølgelig ikke tanken på at jeg kanskje får en nyre fra en avdød donor. Helt ærlig, så skremmer den tanken meg litt. Men bare for å sette ting litt på spissen, hvis ikke jeg får en ny nyre, så kan jeg dø. Rett og slett. Dialysen er bare en livsforlengende behandling frem til jeg får ny nyre. Så jeg vil ikke høre noen kommentarer som "at det er ufølsomt å gå rundt og håpe at du får en ny nyre, når noen må dø for at du skal få den." De som sier noe sånt, har virkelig ikke skjønt det. Jeg går jo ikke rundt og håper at noen som har en nyre som matcher min skal dø for at jeg skal kunne få den. Hallo! I beste tilfelle, så håper jeg at jeg kan få en nyre fra en levende donor, men dette er jo også vanskelig. For det er jo ikke sånn at jeg vil tvinge noen til å gi meg nyra si. Det er en vanskelig og tøff beslutning som bør tas etter nøye gjennomtanke. Ellers så gleder jeg meg bare til å gå inn i det nye året sammen med min kjære og de jeg har rundt meg, og de opplevelsene og utfordringene som året bringer. Hva enn 2017 bringer med seg, vet jeg at jeg kan håndtere det med min kjære ved min side. 

Nok en gang, godt nyttår! 

Her kommer det noen bilder fra året som gikk: 


17. mai med svigers! 


17-mai i Son. 


Da jeg var blond. 


Siste bilde fra Oslo - fra da vi flyttet. 


Otta.


Kliss-klass med Otta i bakgrunnen. 


Noen smakebiter fra huset.


Otta.


Roser fra min kjære. 


Ah, love. 


Pepe. 


Fra bursdagen til min kjære, den 27.oktober. 


Fra Norefjell. 


Lucky. 

Vinter-selfie. 


Tilbakeblikk.


Son.