vevsprøve og ensomhet

Tudelu. 

Ja, da var vevsprøven tatt og nå er det bare å vente noen uker på å få svar. Det er jo spennende selvfølgelig, men jeg er redd at svaret vil bli negativt. Jeg har jo veldig mye antistoffer i blodet (eller immunforsvaret, jeg husker aldri hvor) og det gjør hele prosessen veldig mye vanskeligere. Men det er jo bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg er forferdelig sliten og trøtt i dag fordi jeg har sovet utrolig dårlig i natt (som om det er noe overraskende) og vi måtte stå opp tidlig i dag for å dra til Ski sykehus så jeg fikk tatt vevsprøven. Det er ganske viktig at vi tar prøven samme dag, noe vi gjorde i dag. Jeg pleier jo som regel å sove på dagen når jeg ikke har fått sovet natten før (eller egentlig uansett), men jeg vil prøve å holde meg våken og aktiv til i kveld. Jeg tviler sterkt på at jeg klarer det siden jeg nesten har sovnet flere ganger allerede - så det blir en stor utfordring. 

Sånn bortsett fra det så kjeder jeg vettet av meg for tiden - og jeg føler meg utrolig ensom. Hvorfor? Vel, hovedsaklig fordi jeg går hjemme alene dag ut og dag inn, og jeg har ikke energi eller ork til å dra ut å være sosial. Og de jeg har i omgangskretsen min er jo på jobb i hverdagene, så da er det naturlig at man blir gående alene. Men det er jo selvfølgelig en veldig grusom følelse, å vandre rundt hjemme uten å ha så mye og gjøre, og bare vente på at folk skal bli ferdig på jobb. Å gå og titte på klokka hele tiden. Det er ikke noe gøy. Jeg ville mye heller ha vært på jobb og gjort noe nyttig, men ja... Det kan jeg jo ikke. Jeg skulle også ønske at jeg hadde noen nære venninner her i området, men siden jeg er syk og stort sett holder meg hjemme, så er ikke det så lett. Det er ikke bare-bare å finne seg venner heller, hvertfall ikke hvis man er syk. Så ja... Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Som dere som har fulgt bloggen min en stund vet, så er jeg ubeskrivelig lei av å være syk og av å gå rundt å vente. Vente på å få tilbake livet mitt. Men jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å vente, så da får jeg bare bite sammen tennene og vente enda mer. 

Det er jo utrolig mye selskap i Millie, og jeg er kjempeglad for at vi har fått henne. Det hjelper på å kunne gå turer med henne (selv om jeg blir skikkelig sliten) og kose med henne. Det hjelper jo utrolig på humøret og det er også mye selskap i en hund. Men jeg savner jo fremdeles menneske-venner som kanskje er i lignende situasjon som meg eller som har vært der selv. Men ja, whatever. Jeg skal ikke klage, for jeg har det jo relativt bra i forhold til så mange andre der ute. 

Uansett, nå klarer jeg ikke å holde øynene mine åpne lenger, så nå legger jeg meg til å sove. Vi snækes! 

0

Skriv en ny kommentar