Den følelsen...

Du vet den følelsen du får når noen skuffer deg eller sårer deg for hundrede gang? Følelsen av at noen slår deg skikkelig hardt i magen og alle invollene vrir seg rundt i kroppen din? Du kjenner tårene presse på og hodepinen smyger seg på som smygende ninja. Den følelsen har jeg nå. Jeg aner ikke helt hvorfor jeg alltid blir så overrasket fordi dette er noe jeg dessverre er blitt vant til. Jeg prøver og prøver å være snill og grei, og å være til hjelp - men så får jeg ingenting tilbake - bare skuffelse og tårer. Er det da egentlig verdt det? Hva får jeg igjen av å være snill, grei og behjelpelig? Er det meningen man skal sitte igjen med disse følelsene? Å bli skuffet og såret gang på gang er noe jeg begynner å bli oppriktig lei av. Jeg får jo lyst til å gi fullstendig f*** og la de det gjelder seile sin egen sjø - men så kommer den teite samvittigheten og ødelegger alt. Jeg klarer det rett og slett ikke, og nok en gang er jeg tilbake der jeg startet. Så blir jeg skuffet og såret nok en gang. Man føler seg tilslutt som en fillete og møkkete gulvmatte som bare blir tråkket på hele tiden.. Huff, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med det, for å være ærlig. 

På den ene siden er det jo bra å kjenne på disse følelsene og få utløp for dem, men på den andre siden så er det kanskje ikke så bra at det skjer såpass ofte, heller. De siste årene har jeg jobbet mye med å bli mer åpen på det jeg føler og få det ut på en eller annen måte. Og det har jammen ikke vært enkelt! Det er det fremdeles ikke. Men man blir jo flinkere til det, jo mer man øver på det. Så dette er vel min måte å få en liten utblåsning på. Man kan jo spørre seg selv hvorfor jeg ikke har tatt det opp med den det gjelder - men det er det jeg har gjort, uten å få noe forståelse eller noe som helst. Det blir bra en liten periode og så er det den samme regla på nytt, igjen. Men det positive nå er vel det at nå vet jeg hva som kommer - så, ja... Det kommer liksom ikke som noen overraskelse, lenger. 

Anyways, jeg får ikke gjort noe med det - hvertfall ikke ved å skrive det her. Men jeg måtte bare få det ut et sted. Nå skal jeg fortsette å se på Netflix og rømme litt fra virkeligheten. 


- M. 

0

Skriv en ny kommentar