Følelser

Tudelu. 

Så, klokken er i skrivende stund 02.20 og jeg er lys våken og ser på One Tree Hill. Formen i dag har vært litt sånn opp og ned - jeg startet dagen med en skikkelig hodepine, kvalme og oppkast. Heldigvis gikk det nokså raskt over og jeg kunne faktisk ha en ganske fin dag uten at formen ødela. Vi har vært i Son i dag og slappet av og hjulpet til med litt greier der. Jeg har også fått hentet første pakken med bryllups-dekorasjoner, og jeg ble veldig fornøyd. Det gjenstår selvsagt litt ennå, men er på god vei til å komme i mål med pynten iallefall. Og godt er jo det! 

Ellers så går det ikke så veldig greit for tiden. Eller, jo - jeg synes det er veldig gøy med bryllups-planlegging og sånt, men selv om jeg gleder meg til det, så er det jo ting som legger en viss demper på det. Følesesmessig så går det veldig mye opp og ned, spesielt ned for tiden. Jeg føler meg så mislykket, syk og sliten. Og jeg er ofte frustrert. Frustrert på sykdommen. Frustrert over følelsene mine. Frustrert over meg selv. Jeg er lei av de følesesmessige berg- og dalbanene som stadig hjemsøker meg fra dag til dag. Jeg er lei av å sitte hjemme og irritere meg over at jeg ikke klarer å gjøre det jeg ønsker. Jeg er lei av å konstant være dårlig og sliten, og at jeg alltid skal bli dårlig når jeg skal noe. Jeg er lei av å ha dårlig samvittighet for å være dårlig - for å være en byrde for de rundt meg. Og jeg er lei av å brått begynne og gråte hysterisk, uten at jeg helt vet hvorfor jeg gråter. Det er så mange følelser og tanker rundt denne situasjonen jeg er i - og det har det vært lenge. Og jeg sliter så mye med å forholde meg til de noen ganger - og sortere dem. Og ofte er jeg for sliten og trøtt til å gjøre noe med det - jeg har prøvd terapeut, men det ble rett og slett bare for overveldende akkurat nå. 

Utenom bryllupet, så går jeg stort sett og venter på å få beskjed om transplantasjon. Jeg venter, venter og venter.... Jeg drømmer stadig oftere om at jeg våkner opp og er vellykket transplantert - og det første jeg føler er at jeg for første gang på evigheter ikke er sliten eller syk. Og hver gang blir jeg like skuffet når jeg våkner og ser at jeg er koblet til dialyse-maskinen - og innser at det bare var en drøm. Jeg har ventet i over to år på dette - og hvis pappa ikke er en match, så vil det mest sannsynlig bli mye lenger. Og jeg vet ikke om klarer å få nok en beskjed om at det ikke er en match. Jeg tror det vil sende meg rett ned i kjelleren igjen og der vil jeg nok bli. Jeg tror ikke jeg takler flere skuffelser nå. Men på den andre siden, så blir man vel sterkere av det. Det er iallefall det de sier: "Det som ikke dreper deg, gjør deg bare sterkere." Tja... Jeg vet ikke helt, jeg.... Det føles ikke ut som om jeg blir noe sterkere - bare mer og mer sliten. Well, whatever. Jeg skal ikke klage. 

Nå kjenner jeg utrolig nok at jeg begynner å bli klar for senga - så da bør jeg avslutte for denne gang. Jeg skal forresten til tannlegen i morgen, eller... det er planen. Men jeg kjenner tannlege-skrekken sniker seg mer og mer på, så om jeg kommer meg dit - det er en annen sak. Huffameg - som sagt... Jeg blir utrolig frustrert over meg selv noen ganger. Jaja - natta! 

0

Skriv en ny kommentar