jeg savner å leve

Du vet den følelsen av å stå helt alene blant en folkemengde, der alle rundt deg beveger seg i høy fart... Og du står der - bom fast - uten noen mulighet for å komme deg videre. Akkurat sånn føles det ut å være kronisk syk. Man får så mange begrensninger og ting å ta hensyn til, og livet blir satt på vent. Man blir vitne til at alle andre lever sine egne liv - de gifter seg, de får barn, de kjøper seg hus, de drar på ferie osv. Mens du, du sitter og venter. Venter på at tiden din kommer, og du blir frisk nok til å gjenoppta livet, igjen. Det er absolutt ingen god følelse. Og jeg kjenner at jeg er veldig misunnelig på de rundt meg til tider - som har muligheten til å gjøre akkurat som de vil uten å måtte ta hensyn til helse. Det er sårt, og det er kjipt. Og enda kjipere er det å ikke vite hvor lenge livet mitt kommer til å være sånn... 

Til tross for dette, så prøver jeg å leve livet mitt så normalt som mulig. Jeg går turer, jeg drar i butikken, jeg drar på besøk og gjør husarbeid hjemme. Og når jeg får til disse tingene, så føler jeg meg ganske normal. Det høres kanskje helt rart ut for deg, men for meg så er det faktisk en big deal å få til dette. Men så skjer det litt større ting, som for eksempel giftemål, fødsler eller kjøp av hus. Eller at man reiser på ferie-turer og sånt. Og det er ting som jeg ikke kan gjøre helt ennå (bortsett fra giftemål, for det skjer snart). Sånn som for eksempel å få barn. Jeg har så sinnsykt lyst på barn nå, og jeg føler meg SÅ klar for det. Jeg elsker tanken på å bli mor, og å ta vare på barnet mitt. Å holde h*n i armene mine og synge til h*n. Å se på h*n sove og tulle h*n inn i teppe. Og det er så vondt å tenke på det at pga sykdommen, så kan jeg ikke gjøre det. Ikke ennå. Jeg må også vente ca to år etter transplantasjonen før jeg kan få barn. Og når jeg blir gravid, så må jeg følges opp skikkelig nøye, fordi det er litt mer risiko å være gravid som nyretransplantert. Uansett, det er vanskelig å forholde seg til alt dette. Men det verste er egentlig å vite at jeg kan ikke bli gravid bare fordi jeg er syk. Hadde jeg vært frisk, så kunne jeg gjort akkurat som jeg ville. 

Og så er det det å planlegge ting. Det kan jeg heller ikke gjøre, fordi brått så blir jeg dårlig eller så har jeg ikke energi nok til å gjennomføre det. Jeg bruker egentlig mer tid på å avlyse/flytte planer enn å faktisk gjennomføre dem. Og det også er utrolig kjipt. Nå har jeg jo mennesker rundt meg som forstår situasjonen, men likevel... Jeg synes det er så sårt og kjipt. Hvis jeg skal dra til utlandet, for eksempel... Så må jeg kontakte HELFO og få de til å sende dialyse-utstyr til det stedet jeg skal være, og så må jeg drasse med meg masse medisiner og en svær dialyse-maskin. Det er liksom ikke bare å hoppe på et fly og dra avgårde... Jeg føler meg heller ikke komfortabel nok til å gå rundt i bikini på sommeren, fordi jeg har et kateter operert inn i magen. Og da jeg prøvde det for første gang i fjor sommer, så fikk jeg selvfølgelig kommentarer på det. Og det er så vondt. Jeg vet at kroppen min ser annerledes ut nå, og vil alltid komme til å gjøre det - men det hjelper ikke akkurat at folk kommenterer negativt på det. Ja, jeg har arr og jeg har et kateter på kroppen. Men det er iallefall ikke ekkelt! Det er vel heller et tegn på at jeg vil leve - et tegn på styrke og mot. Så kom ikke her og si at jeg er ekkel. 



Jeg er så lei av at alle må ta hensyn til meg og min dumme sykdom. Jeg er lei av å konstant ha dårlig samvittighet fordi jeg må la samboeren min gjøre ting alene - uten meg veldig ofte. Jeg er lei av å måtte gå glipp av bursdager og sammenkomster fordi jeg ikke er i form. Jeg er lei av å være syk. Jeg vet jeg har skrevet det flere ganger, og noen vil kanskje kalle det for klaging. Men altså, når man er kronisk syk og har vært det en god stund - så har man jammen meg lov til å klage innimellom! Det er så mye man går glipp av som kronisk syk, og det er ikke bare bare. Det er faktisk jævlig kjipt og sårt!  Jeg må også passe meg for ulike infeksjoner og sykdommer - så hvis noen i nær omgangskrets med meg har influensa eller omgangssyke - så må jeg holde meg unna. Hvis ikke kan jeg risikere å bli syk, kanskje sykere. 

Jeg savner følelsen av å være frisk. Følelsen av å kunne gjøre akkurat som jeg ville. Jeg savner å kunne dra akkurat hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg savner å kunne dra på jobb hver dag, og lære noe nytt. Jeg savner å høre barnelatter på jobb hver dag. Jeg savner å kunne finne på ting i helgene og i ferier. Jeg savner å kunne legge planer uten å være redd for å måtte avlyse dem. Jeg savner å leve. Leve et normalt og ordentlig liv. 





Sånn, det var vel nok depressiv skriving for i dag. Nå skal jeg slappe av og prøve å komme i bedre form til samboeren min kommer hjem. 

- M. 

0

Skriv en ny kommentar