11.januar

Tudelu. 

Da var frøkna våken og klar for å gripe dagen - nesten. Akkurat nå så sitter jeg og ser på The Blacklist og venter på at sjåføren fra A-hus kommer med nytt dialyse-utstyr samt hente gammelt dialyse-søppel. Det er alltid fryktelig deilig når han har vært her og hentet søpla, for da er det liksom ryddig et par dager før det begynner å samle seg opp igjen. Det er i grunnen veldig frustrerende spesielt når du vil ha det så ryddig som mulig rundt deg, men altså - må man så må man. Det er jo mye bedre enn alternativet, selvfølgelig. Uansett, nå når han har vært her, så skal jeg legge meg til og sove igjen, tenker jeg. Jeg har jo fått sovet noe i natt, men ikke så mye som jeg trenger. Jeg har også tenkt å lese litt i Outlander-boka mi og eventuelt strikke litt. Jeg har også endelig fått avtalt min første time med en terapeut (eller noe lignende) som jeg skal få snakke med en del fremover - og det beste av alt er at hun kommer hjem til meg på disse samtalene. Noe som passer meg kjempebra med tanke på alt som skjer. Så det skal bli veldig godt å få snakket ut om ting med noen andre som ikke er i situasjonen med meg. Men nå skal jeg bare vente på han sjåføren, se litt på Netflix (nærmere bestemt Modern Family), lese litt, kanskje studere litt, muligens strikke, rydde litt og så sove litt. Om jeg får gjort alt dette er garantert ikke sikkert, ikke sikkert jeg får gjort halvparten en gang. Men altså, jeg har da all verdens tid til å gjøre ting jeg, så jeg stresser ikke. Eller, kanskje jeg stresser litt, da. Uansett, nå skal jeg slappe av litt før han kommer og så ser vi hva dagen bringer med seg. 


Sånn ser det altså ut etter 14 dager med dialyse. Er det rart jeg blir frustrert? 

Snækkes! 

- E. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar