en uperfekt kropp

Tudelu. 

Da var frøkna våken etter en god natts søvn for første gang på flere dager - veldig deilig. Jeg er jo selvfølgelig ganske trøtt og sliten ennå, men heldigvis ikke fullt så sliten som jeg har vært. I dag har jeg et par ting som jeg skal få gjort unna her hjemme, og ellers bortsett fra det så har jeg ikke noen planer. Det blir nok det samme som ellers, gjøre litt husarbeid her og der, studere litt, kanskje strikke litt og ellers bare ta livet med ro - som jeg alltid gjør. Jeg må nok gå en liten tur til med Pepe etterpå, men jeg må bare få i meg noe mat og sånn først så jeg får opp energien til å gjøre det. Det blir ikke den lengste turen, men det blir en lang nok tur så vi begge får rørt oss litt. Heldigvis har også væsken i kroppen gått noe ned, så jeg har det ikke så ubehagelig akkurat nå. Jeg har derimot ganske vondt i ledd og muskler, men altså... bedre det enn masse vann i kroppen. Jeg har kommet til det punktet at jeg nesten forventer at det alltid er et eller annet i veien med meg, så jeg gidder ikke bruke så innmari mye tid og energi på å klage på det. Det blir uansett ikke noe bedre, heller. 

Jeg merker også at jeg synes at de arrene som jeg allerede har etter Hemo-dialyse og etter operasjonen hvor de satte inn PD-kateteret til tider er veldig sjenerende for meg... Jeg føler veldig på at jeg har arr og strekkmerker (etter at jeg gikk på Prednisolon som gjorde at jeg gikk veldig mye opp i vekt). Jeg er ikke akkurat skamfull eller noe sånt, men det er noe med det å se fysiske bevis på at man faktisk er syk og at det har vært noen som har skjært i kroppen din. Og ja, det er også til tider sjenerende... Jeg kjenner at jeg gruer meg til sommeren når man skal gå i bikini og sånn, fordi jeg har liksom ikke den "naturlige" kroppen lenger. Jeg vil ikke bruke ordet "perfekt" for det er ingen som har en perfekt kropp... Men uansett, det hjalp ikke akkurat i fjor sommer da jeg gikk forbi et par på stranden og han mannen bemerket kateteret mitt til kjæresten sin - og det var ikke på en veldig positiv måte. Han sa vel nesten at jeg burde dekke til det fordi det var ekkelt å se på. Så, takk for den, liksom. Som om jeg ikke har nok problemer med å godta kroppen min sånn som den er nå fra før. Hvorfor er vi så opptatt av sånt - ting som er annerledes og skiller seg ut? Jeg er da vel ikke den første som har noe ukjent på kroppen? Men selv om jeg har det, så hvorfor skal ikke jeg ha lik rett til å kunne gå i bikini på stranden som alle andre normale mennesker? Jeg må da kunne få lov til det selv om jeg er syk og selv om jeg har en "ekkel" slange hengende ut fra magen? Jeg mener at det er mange der ute som trenger å endre holdning til sånne ting! Og selv om du synes det er rart, ubehagelig eller ekkelt å se - hvordan tror du vi som har det føler oss? Og det blir heller ikke noe bedre av mennesker som sitter og bemerker det åpenlyst og gjerne ser stygt på deg. Så, ja.. Tenk deg om. 

Men selv om jeg synes det er sjenerende til tider, og hater kroppen min i perioder. Så er jeg samtidig glad for disse arrene og strekkmerkene. Hvorfor? Jo, fordi selv om det er bevis på at jeg er syk og alt sånt, så er det også et tegn på styrke og livslyst. Kroppen min ville kaste inn håndkleet, men jeg lot det ikke skje. Jeg har kjempet og gjort det jeg kan for å ikke la kroppen stenge av. Og når transplantasjonen er unnagjort, så vil jeg ha enda flere arr som jeg kan være stolt over. For dette er ikke noe tegn på svakhet eller sårbarhet - det er tegn på styrke og kampvilje. Og det er nemlig det jeg prøver å tenke på de gangene jeg skjemmes over kroppen min - og når andre mennesker påstår at jeg har "styggere" kropp enn andre. 



Vel, det var vel det jeg hadde på hjertet for nå. Snækkes. 

- E. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar