Ny blogg - følg meg gjerne der!

Hei! 

Vil bare minne om at jeg ikke lenger bruker denne bloggen. Jeg har byttet plattform og bruker nå NOUW som plattform. Følg gjerne med reisen der! 

Link: https://nouw.com/elinmadelen

Tusen takk for at du har fulgt meg, og håper du vil fortsette å følge meg på min nye blogg! 

- E.

Ny bloggadresse!

Tudelu! 

Jeg titter innom bloggen for å si ifra til dere som følger den om at jeg har flyttet bloggen til en annen plattform. Noen ganger er det veldig deilig med forandringer, så jeg har tenkt å prøve dette og se om jeg liker det. Jeg legger ved den nye adressen her, så kan du sjekke den ut om du vil. 

Min nye bloggadresse er: https://nouw.com/elinmadelen

Klemz! 

Å vente på telefonen som vil endre livet mitt

Å vente på en ny nyre er frustrerende og slitsomt. Jeg vil jo ikke at noen skal dø for at jeg skal overleve, men det er det eneste valget jeg har nå.

Tudelu. 

Som dere som følger bloggen min vet så har jeg det siste året vært avmeldt transplantasjons-listen grunnet at jeg har hatt et par donorer som ble testet. Dessverre så kunne ikke de være donorer fordi jeg har alt for mye antistoffer i forhold til dem, og antistoffene krasjet med hverandre. Pappa var en match, men antistoffene krasjet. Så det var jo en stor skuffelse... Men nå er jeg søkt inn på listen, igjen... Så da er det tilbake til usikkerhet og å ha telefonen tilgjengelig HELE tiden. Jeg bør ikke reise alt for langt unna sykehuset eller hjemme, og jeg må bestandig passe på i forhold til blodtrykk og eventuelle infeksjoner i kroppen. 

Men hvordan er det egentlig å vente på en nyre? Vel... Det er jo veldig frustrerende. Man går i ventemodus hele tiden, og man skvetter opp hver gang telefonen ringer. Nå går det jo stort sett mye bedre med meg fysisk enn det har gjort på veldig lenge, men jeg har jo en del dårlige dager ennå - noe som er veldig slitsomt og frustrerende. Samtidig er det veldig leit å kjenne på den følelsen at man ikke kan dra på ferie-turer og gjøre andre vanlige ting. Jeg blir jo utrolig sliten og til tider veldig kvalm og slapp hvis jeg overanstrenger meg. I verste tilfelle så besvimer jeg, noe jeg opplevde da jeg prøvde å jobbe i fjor høst. Jeg får jo livsforlengende behandling i form av PD-dialyse hver eneste natt. Det har jo blitt til en rutine, men jeg må innrømme at jeg er utrolig lei av å koble opp maskinen hver eneste kveld. Og nå må jeg også begynne med litt dialyse på dagtid også. Jeg har nå vært syk i to og et halvt år, og gått i dialyse i nesten like lang tid. Jeg kom på ventelisten i mai i fjor, og deretter ble jeg tatt av igjen i august/september i fjor da Richard ble testet som donor. Deretter ble pappa testet. Broren min har også sjekket seg, men han er heller ikke aktuell. Så nå er jeg tilbake på listen igjen, og jeg håper virkelig at jeg får telefonen snart. 

Den følelsen av å sitte og vente på at noen skal dø for at jeg skal overleve er veldig guffen... Jeg får liksom veldig dårlig samvittighet av det fordi det er noen som kommer til å miste en av sine kjære. Det er også veldig guffent å tenke på at jeg skal få en nyre fra en avdød person. Men det er jo sånn det er, og det er dessverre det som skal til for at jeg og andre i min situasjon skal overleve. Det å vente på noe slikt er utrolig frustrerende, leit, slitsomt og rart. Jeg vil jo ikke at noen skal dø for at jeg skal overleve, men samtidig vil jeg jo overleve og bli frisk igjen. Å få et normalt liv, igjen. Så det er vel på mange måter et dilemma, også. Hver gang jeg hører at noen har omkommet i en ulykke av noe slag, så sitter jeg og venter på telefonen. Det høres kanskje kynisk ut for deg, men for meg så er det blitt helt naturlig. Legen min har jo sagt at det mest sannsynlig kan ta flere år, men er jeg heldig så kan jeg få telefon i morgen. Så det er utrolig frustrerende å ikke vite når det vil skje. Jeg er jo lei. Utrolig lei. Og sliten. Men det vil jo garantert være verdt det det øyeblikket jeg våkner opp etter transplantasjonen og alt funker (forhåpentligvis) som det skal. Jeg skulle bare ønske jeg kunne spole frem til den dagen. Så la oss krysse fingrene for at telefonen kommer snart og at transplantasjonen blir vellykket. Og så håper jeg at formen min holder seg like bra (eller relativt bra) som den har vært i det siste. 

Uansett, det var noen tanker om det å vente. Håper du har en flott dag! 

- E.  

hverdagstull, bryllup og bedre kondis

Tudelu! 

Det er torsdag og sola skinner nok en gang - deilig! 

Her i heimen skjer det ikke mye om dagen. Richard er på jobb, og jeg sturer her hjemme. De siste dagene har jeg slitt med hodepine siden jeg har fått ny styrke på brillene mine - og det merkes! Men det går seg jo til etter noen dager, det er jo bare en tilvenningsfase for hjernen og øynene mine. Bortsett fra det så skjer det som sagt ikke mye. Jeg prøver å holde det ryddig og ordentlig her hjemme, men det har ikke vært så lett de siste dagene da formen har vært litt smådårlig. Men i dag tenker jeg å prøve å få gjort alt det jeg ikke har fått gjort ennå - rydde og vaske litt. Vi må også få ryddet litt i overetasjen igjen da det har blitt et slags lagerrom. Det må sorteres og ryddes på nytt da vi bare har lagt ting der den siste tiden... Det er så fort gjort å legge ting vekk og så blir det glemt. Så nå må det ryddes igjen, og forhåpentligvis klarer vi å holde det sånn ca ryddig. Vi har egentlig lyst til å lage et lite gjesterom/lagerrom, men vi får se.. Først skal vi lage en uteplatting hvor vi kan tilbringe sommerkveldene fremover. Det gleder vi oss masse til! 

Snart er det jo bare èn måned til bryllupet! Wiii, tiden går fort, altså! Vi er på god vei til å bli ferdig, faktisk. Det er jo noe som mangler ennå, men vi har planene klare. Vi kjenner jo at nervene kommer litt snikende nå som datoen nærmer seg, men det er gode nerver, da! Jeg er også litt redd for at jeg skal våkne opp denne dagen og være dårlig, men jeg satser på at det ikke skjer. Og hvis det skjer, vel... Da får jeg pøse på med kvalmestillende og smertestillende, for det er ikke snakk om å utsette bryllupet nå som det er så mye som allerede er ordnet. Vi skal gifte oss på stranden i Hvitsten, og deretter skal vi ha festen i et koselig grendehus i Hvitsten. Jeg er sikker på at det vil bli veldig fint! Jeg bare håper at vi ikke har glemt noe viktig. Vel, jaja... Da får man isåfall gjøre det beste ut av det! 

Nå skal jeg uansett prøve å gjøre noe fornuftig her hjemme, og så skal jeg gå nok en lang tur med Millie på ettermiddagen. Vi gikk en lang tur i dag tidlig, også - noe som Millie satte stor pris på. Vi går gjerne tre turer om dagen, noe både Millie og jeg liker veldig godt. Jeg merker jo at kondisen min har blitt noe bedre etter at vi fikk hund, og det er bra! Det lover godt til transplantasjonen. Men jeg blir jo utrolig sliten av disse turene, men altså shit au! 

Sjallabajs! 

vondt i rygg, kontroll på sykehus og transplantasjons-liste

Tudelu på morgenkvisten. 

I skrivende stund er klokka 0603 og denne frøkna er egentlig forferdelig trøtt. Men jeg har så utrolig vondt i rygg og nakke, så jeg våkner alltid flere ganger om natten og tidlig på morgenen. Jeg har noen store og vonde knuter i ryggen som ikke vil gå bort og som gjør utrolig vondt hele tiden, stort sett. Det har nå vært sånn i snart to uker, og jeg er lei... Men i dag skal jeg muligens få massasje, så da håper jeg at det kanskje løsner opp disse knutene. 

Anyways, i går var jeg på sykehuset til kontroll. Og det gikk både bra og ikke så bra. Jeg har igjen fått veldig høyt blodtrykk trolig på grunn av at jeg har ekstra væske i kroppen, igjen. Så derfor ble det bestemt at jeg skulle endre på dialyse-behandlingen og gå enda hardere til verks. Frem til fredag skal jeg bruke en sterkere pose (med mer glukose) som skal trekke til seg mer væske fra kroppen min. På fredag får jeg varer, èn mindre pose som skal ligge inne i magen/buken på dagtid. Det har jeg svært lite lyst til egentlig, men heller det enn å bruke den sterkeste posen hver natt i lengre perioder. Man kan nemlig utvikle diabetes hvis man bruker den for lenge. Og vi som har nyresvikt og går i dialyse er mer utsatt for å få diabetes fra før, så det er nok lurt å unngå dette. Ellers fikk jeg oppdatert medisiner og stilt en del spørsmål angående transplantasjon. Jeg er også satt på listen igjen, siden de tror at de som har meldt seg som donorer ikke er aktuelle. De vil ha alle muligheter åpne, noe jeg setter veldig stor pris på. Så nå er det bare å ha telefonen tilgjengelig hele tiden igjen, og holde seg nærme hjemmet. Jeg fikk også byttet slangen på kateteret mitt også, som skal byttes hver sjette måned. Kreatininen ligger fremdeles veldig høyt, den ligger på 1300 nå.. Det er mye. Så de synes at dialysen ikke gjør en god nok jobb, men... nå som jeg skal få mer dialyse, så kanskje det løser seg. Vi får se. 

Nå skal jeg uansett prøve å strekke ut ryggen og massere meg selv litt, og så skal jeg prøve å sove litt mer. Snakkes! 

- E. 

jeg blir så oppgitt over mennesker noen ganger

Tudelu!

Håper du har det bra denne søndagen. Været er nok en gang fantastisk fint og ja, det er veldig varmt. Kanskje litt for varmt, men man skal jo ikke klage. 

I helgen har det ikke skjedd stort, jeg har stort sett bare slappet av. Richard har vært på jobb og på overnattings-tur med noen kompiser. Jeg har slappet av her hjemme og sett på serier og kost meg alene. Jeg har gått flere lange turer med Millie, og gjort litt småtterier her hjemme. Jeg har prøvd veldig hardt å holde meg til drikke-restriksjonene, og det har gått stort sett bra - bortsett fra at jeg har drukket litt mer enn jeg skulle et par dager. Men på sånne varme dager som dette hvor man svetter mye, kan man tillate seg å drikke litt mer. Og ja, det er sykehuset som har sagt at det er greit. 

Jeg har også begynt å spise mye mer om dagene, noe som er veldig bra. Jeg har lagt på meg litt mer, og føler meg også stort sett mye bedre. Men jeg kjenner at jeg blir ganske frustrert når jeg nevner dette med mat til andre... For noen kan visst ikke skjønne at det var så vanskelig å få i meg mat. For selv om jeg har/har hatt dårlig matlyst, så var det bare å tvinge i seg mat. Nei, det er ikke bare å tvinge i seg mat. For for det første så har jeg utrolig mye avfallsstoffer i kroppen, noe som gjør at man blir mye kvalm og uggen - og kan kaste opp mange ganger. Og da er det ikke "bare" å tvinge i seg mat. Og dessuten så har jeg en kreatinin på 1500 (!!!!) og kreatininen skal normalt ligge på under 100. Så det sier litt om hvor mye dritt som flyter rundt omkring i kroppen. Og jeg blir så frustrert og sint når andre skal fortelle meg hvordan min sykdom påvirker meg og hvordan jeg skal håndtere den. De eneste som har noe å si på min sykdom og alt som hører til, er legene mine - ikke du. Så kom ikke her og fortell meg hvordan jeg skal forholde meg til dette. Du kan gjerne prøve å komme med råd og sånt, men du skal ikke bestemme at det du sier er riktig. Jeg tar hensyn til min egen kropp, og lytter til den når den forteller meg noe. Og når den forteller meg at den ikke orker mat - nei, da orker den ikke mat. Hadde jeg kunne bestemt selv, så hadde jeg jo selvsagt spist alt mulig - men det kan jeg ikke. Og selv legene har sagt at jeg ikke skal tvinge i meg mat, for det kan gjøre det vondt verre. Men at jeg skal prøve så godt jeg kan å spise når formen tillater det. Prøve, ikke tvinge. 

En annen ting er at enkelte mener jo så mye rart om dyrehold, har jeg funnet ut. For vi er visst "dyremishandlere" fordi vi noen sjeldne ganger venter med å gå tur med Millie til litt utpå ettermiddagen. Jeg sier det, SJELDNE ganger. Og grunnen til det er jo at nå er det jo så steike varmt, og asfalten koker. Og man kan risikere at hunden får brannskader på potene i denne varmen - og det vil man jo selvsagt ikke! Men så går vi ekstra lange turer med henne de gangene det skjer - og hun er storfornøyd med det. Dessuten blir jo hunden utrolig varm av å gå tur i denne varmen, noe som jeg er sikker på at hunden ikke er så glad for. Så derfor venter vi til det blir litt kjøligere, og går lengre turer. Og hun sier også i fra når hun må på do, så må hun på do før den tid - ja, da går vi jo tur med henne! I dag fikk vi ikke gått morgen-turen pga ulike årsaker - men hunden tar ikke skade av å gå glipp av ÈN tur en sjelden gang. Hallo, liksom... Nå er Millie ute i skyggen og slapper av, og koser seg som bare det. Vi har også badet henne med kaldt vann for å avkjøle henne slik at hun ikke er fullt så varm. Hun har også tilgjengelig kaldt vann som hun kan forsyne seg av når hun føler for det. Og er det dyremishandling, vel da vet ikke jeg.... Jeg kjenner jeg blir så sint og frustrert når andre mennesker skal kommentere ting som de ikke har all informasjon om! Altså, hva vet du om hvordan ting er hos oss? Eller hos andre, for den saks skyld? Stort sett så er det alltid en god grunn til at ting er som det er, og da er det bare utrolig tullete å skulle kommentere og mene at slik er det. Bedrevitere er det verste jeg veit, og jeg kjenner det koker inni meg når jeg snakker med slike mennesker. Selvfølgelig er det lov å mene ting, men det går også an å ha forståelse for at noen ganger så skjer det ting som gjør at man ikke får gjort det man skal - som å gå en morgentur med hunden eller andre ting. Og det går også an å innrømme at man har misforstått eller tatt feil.  

Jeg blir også utrolig skuffet og lei meg når folk er sånn - og når de ikke gidder å vise forståelse for ting. Det handler liksom bare om å ha rett, og være bastant på ting. Ja, vi er unge og vi har ennå mye å lære når det gjelder mye - men å komme å kalle oss for dyremishandlere for èn bitteliten ting, det er å gå langt over streken. Folk skal liksom alltid mene noe om andre og hvordan andre folk velger å gjøre ting på. Det hender at jeg tar meg selv i å gjøre det også, men så tenker jeg meg som regel om og tenker at det er vel en grunn til at det valget blir tatt. Og hvem er jeg til å kommentere og dømme det? Så lenge det ikke er noe ulovlig eller farlig, så hvorfor skal jeg mene noe om det? Vi mennesker har mye å lære om dette med å dømme andre, altså! Og dette med å spy ut meninger om ting vi ikke har peiling på... Vi må lære oss å stoppe opp og tenke over ting - og ha forståelse, ikke minst. Vel, det er vel kanskje for mye forlangt, men jeg håper flere blir flinkere til det. 

Så, uansett..... Jeg har ikke dårlig samvittighet for noe - jeg vet hva som er sannheten om meg og andre ting i livet mitt. Og du som sitter på utsiden og kommenterer, værså god - men du aner ikke halvparten av hva som foregår, så du har ikke noen utgangspunkt til å kommentere eller dømme. Og hvertfall ikke når du ikke gidder å ta kontakt og spørre. Så nok en gang er jeg skuffet og frustrert over mennesker - ikke rart jeg isolerer meg fra omverdenen for tiden. 

Snakkes, og håper du får en fin søndag i varmen. 

- E. 

dagen i dag, arbeid, følelser og frustrasjon

Tudelu! 

Så, i dag har vært en ganske bra dag. Formen har vært bra og jeg har fått gjort litt greier som jeg har tenkt på å gjøre lenge som for eksempel å rydde i klærne mine. Og det var veldig deilig! Egentlig så kunne jeg stort sett ha kastet/gitt bort alt fordi nesten ingenting passer meg lenger, men jeg må jo ha noe klær - så jeg tok vare på en del selv om det er litt for stort. Men jeg ble kvitt en halv søppelsekk med klær, noe som var veldig godt. Jeg skulle så gjerne ha handlet inn nye klær fordi jeg virkelig trenger masse nye klær - de klærne jeg har er jo fire-fem år gamle og ganske så brukt, og det er ganske kjipt å gå med gamle og oppbrukte klær. Men altså, når man ikke har noe annet valg så må man bare gjøre det beste ut av det. Grunnen til at jeg ikke kan shoppe masse nye klær er jo fordi vi ikke kan ta oss råd til det. Når man bor for seg selv og har en del utgifter, så må man lære seg å prioritere. Og det gjør vi så godt vi kan, selv om det absolutt ikke er lett. Og dessuten så skal vi ha et bryllup om 1,5 måned. Men så lenge regningene blir betalt og vi har mat på bordet, så er det jo det som teller. Så da kan jeg leve med å gå i gamle filler en stund til. Man blir jo ikke akkurat rik av å gå på AAP hos NAV, heller... Apropos det, jeg har tenkt tanken på å begynne å jobbe èn dag i uka eller noe sånt, igjen. Ja, jeg vet! Jeg har vært innom den tanken flere ganger før, og det har aldri blitt noe av. Og ja, jeg vet at sist gang jeg prøvde å jobbe, så gikk det veldig dårlig. Men jeg tror jeg rett og slett bare må finne en balanse-gang på det... Og jeg tror at å jobbe tre-fire timer èn dag i uka til å begynne med kanskje kan være en god start. Vi får se..... 

Uansett, dagen har vært ganske bra. Richard har hatt fri i dag og vi har slappet av sammen her hjemme. Men selv om dagen har vært bra, så brått så ble humøret mitt helt grusomt. Brått så blir jeg sur, grinete og rett og slett forbanna for den minste ting - og jeg aner ikke hvorfor! Det kan kanskje være situasjonen jeg er i, for jeg har merket at jeg blir sånn i perioder. Hvor alt bare blir helt grusomt og jeg klarer ikke å tenke helt klart. Jeg blir sur, sint, frustrert, skuffet og utålmodig. Jeg tror det rett og slett er det at jeg går her hjemme HVER ENESTE DAG uten noen mål og mening. Ja, jeg rydder og tar litt husarbeid - men altså... hvilket liv er det hver eneste dag, da? Jeg savner å kunne stå opp om morgenen, ordne meg og gjøre meg klar, dra på jobb og jobbe med noe meningsfullt for så å dra hjem og være fornøyd med egen innsats. Jeg savner å ha noe å gjøre som gjør at dagene føles mer meningsfulle ut. Det går jo greit når Richard har fri fra jobb, for da har jeg jo selskap og vi kan finne på ting sammen og sånt. Men når han er på jobb og alle andre er på jobb, så sitter jeg jo bare her da. Og tripper og trapper - teller ned timene til folk kommer hjem fra jobb. Og er jeg ekstra heldig (eller egentlig uheldig) så har jeg en dårlig dag hvor formen er kjempedårlig og jeg ikke orker noe som helst. Hva slags liv er det, da? Ja, jeg vet at jeg burde være glad for at jeg er i såpass form at jeg slipper å være innlagt på sykehuset og dra på sykehuset annenhver dag for å ta dialyse i tre-fire timer i strekk. Men det handler jo også om å ha god livskvalitet, også! Og jeg føler at jeg ikke har det veldig ofte.. Jeg er jo lykkelig og glad for det meste av tiden, men jeg er også veldig deprimert og sliten mye av tiden. Og når følelsene svinger så fælt samtidig med formen, så blir man jo ekstra sliten. Og så blir man sliten av å dra på sykehus hver sjette uke, ta blodprøver, ta masse hensyn til ting og av å vente. Vente på å få en ny nyre og på å få et helt nytt liv. 

Så, ja... Jeg er frustrert akkurat nå. Og jeg er lei meg. Jeg synes at livet er grusomt urettferdig akkurat nå, og jeg synes ordentlig synd på meg selv. Selv om jeg er strålende fornøyd med at jeg nå funker så bra som jeg gjør, igjen - og at jeg ikke er så mye dårlig som jeg har vært det siste året. Huff, ja.... Vel, det går vel over dette også. Neste uke skal jeg til kontroll på sykehuset, igjen. Og da skal jeg ta opp dette med følelser, formen og spørre om jobb. Så får vi se hva som skjer etter det. 

Nå skal jeg se om jeg ikke får spist litt, selv om jeg ikke egentlig har noe matlyst akkurat nå. 

Snakkes! Håper du har hatt en fin dag i finværet. 

- E. 

strandliv, grilling og væskebalanse

Tudelu. 

Da var det mandag igjen, og helgen er unnagjort. Og for en fantastisk fin helg det har vært! Sola har skint og det har vært godt og varmt. Vi har ikke gjort så alt for mye i helgen - Richard var på jobb på lørdag til kl 1600, og så dro vi til stranden da han kom hjem. Der badet vi (ikke jeg, da) og solte oss - kjempedeilig! Så dro vi hjem og slappet av med Huskestue (som er yndlingsprogrammet vårt). I går slappet vi av før vi dro til stranden igjen med hele famen. Der var vi en liten stund, og så dro vi og grillet - noe som alltid er kjempehyggelig og ikke minst godt! Så denne helgenen har vært veldig fin og hyggelig, og vi har ikke gjort så mye. 

Jeg har jo slitt med å drikke lite, kjenner jeg. Jeg skal jo holde meg til 1,2 l hver dag, noe som er supervanskelig! Jeg trekker jo en del væske i dialysen samt at jeg går på vanndrivende - alt dette gjør jo at jeg blir tørstere. Og nå som det er så varmt, så er det ekstra vanskelig å holde seg til disse restriksjonene. Så jeg prøver så godt jeg kan å balansere drikkingen min, men fytti grisen så vanskelig det er! Jeg tror jeg er inne på noe når det kommer til hvor mye jeg drikker nå, for vekten er stabilisert og jeg trekker ca like mye hver natt OG jeg har ikke noe ekstra væske i kroppen. Men så er det noen dager hvor jeg vil ha mer drikke, og det er ikke alltid like lett å holde seg unna. Så, det er vel en slags kamp hver dag å ikke drikke for mye. For det som skjer hvis jeg drikker for mye er jo at jeg får for mye væske i kroppen som ikke kommer ut, og da vil det samle seg opp og deretter nå lungene og da blir det farlig, igjen. Da får jeg problemer med å puste og skyhøyt blodtrykk og så må jeg inn på sykehuset, igjen. DET vil jeg IKKE igjen! Så jeg være veldig forsiktig... Men det er ikke lett, som sagt. 

Uansett, i dag har jeg ikke store planene... Jeg skal rydde litt og gjøre litt husarbeid her hjemme og så har jeg lyst til å dra ut en liten tur på kafè. Vi får se om jeg orker det, da. Og så vil jeg ut å sole meg litt i løpet av dagen og bade i bassenget vårt. Men vi får se! Nå må jeg spise frokost (ja, jeg har begynt å spise frokost!) og ta morgenmedisinene mine. Så får vi se hva dagen bringer med seg! 

Håper du får en fin dag! 

- E. 

muskelsmerter, grilling og sånn

Tudelu og god morgen! 

Ja, da var det helg og finværet ser ut til å fortsette - og godt er det! I skrivende stund sitter jeg og ser på Modern Family og prøver å finne ut av hva jeg skal bruke dagen til. Richard er på jobb til 1600 i dag, og jeg har ikke så mye å finne på frem til da. Jeg kunne jo gått opp på senteret, men jeg har så mye vondt og er faktisk litt sliten allerede. Så, jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på frem til kl 1600 - det blir vel å se på tv og prøve å slappe av. Jeg klarer ikke å slappe av for tiden siden jeg har skikkelig vondt i ryggen og nakken - jeg har noen muskelknuter som er forferdelig vonde ved skulderbladet mitt på høyre side og jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne smerten. Det er så vondt og så frustrerende, og det vil ikke gi seg. Nå begynner det også å stråle ut til armen min, noe som også gjør ganske vondt. Jeg har jo en del problemer med stiv og vond nakke, men som nå har spredt seg lenger nedover ryggen og skuldrene - yey! Sånn går det når man ikke er obs på holdningen sin og ikke er flink til å gå til fysioterapi. Jeg klarer jo ikke å slappe ordentlig av lenger, så anspente muskler er noe jeg har fått over lengre tid. Jeg tar smertestillende, men det funker ikke noe særlig. Og de smertestillende som kunne funket, de kan jeg ikke ta pga nyresvikten.... Uff, jeg er ganske frustrert nå, kan man si. Dette er femte dagen med muskelknute-smerter, og jeg er lei. Jeg har også prøvd med varmeflaske, noe som lindrer bittelitt - men ikke mye. 

Uansett, i går kveld så var vi på hytta og grillet og koste oss. Og det var veldig hyggelig selv om jeg hadde veldig vondt og var utrolig sliten etter varmen og smertene.. Men svigermor masserte meg ganske mye, noe som var utrolig godt/vondt. Det lindret en del, men ikke alt. Uansett, så var det veldig koselig å være på hytta, grille og kose oss i sola ved sjøen. Jeg måtte etterhvert gå å slappe av mens de andre gikk ned til sjøen for å bade, padle og prøve å fiske. Dette syntes jeg var veldig kjipt for min del, fordi jeg føler at jeg alltid går glipp av sånne ting som det fordi jeg er for sliten eller for syk til å bli med på ting. Men hovedsaken er jo at de andre hadde det gøy, og det er bra!

Jeg vet ikke hva slags planer vi har for i dag (etter at Richard kommer hjem), men jeg lurer på om vi ikke skal ta den berømte pikniken vår som vi egentlig skulle ha forrige helg (som jeg glemte å nevne for Richard, haha). Well, anyways - tiden vil vise. 

Ha en fin lørdag, alle!